Barn kan være en hard påkjenning i ethvert parforhold. Den svenske filmen ”Patrik 1,5” handler om det, men med en uvanlig vri.
For det første handler det om et homofilt par, for det andre får deres adopsjonsplaner et helt annet utfall enn de hadde tenkt seg. Det har blitt en søt og varm samlivsfilm, som heldigvis er klok nok til å holde seg unna de verste klisjeene. Derfor er ”Patrik 1,5” en fin film om kjærlighet og barn og sånn.
Utsatt for kommafeil
Göran (Gustaf Skarsgård) og Sven (Torkel Petersson) er gift, flytter inn i ei gate full av barnefamilier, og forbereder seg på å adoptere Patrik på 1,5 år. Men det viser seg at de er utsatt for en kommafeil.
Patrik (Thomas Ljungman) er ikke 1,5, han er 15, og dessuten vanskelig og aggressiv. Det blir ikke slik Göran og Sven hadde tenkt seg, og det skal vise seg at store omveltninger er i vente.
Interessante konsekvenser
Hele utgangspunktet for historien er ærlig talt ikke særlig realistisk. Jeg har ingen store kunnskaper om adopsjon, men tror nok ikke at filmens myndigheter følger eksisterende retningslinjer. Da ville historien aldri funnet sted.
Men konsekvensene i filmen er absolutt interessante. Det setter i gang en prosess mellom Göran og Sven som mange i parforhold vil kjenne igjen, homo som hetero.
Med alle pigger ute
Men det mest interessante i filmen er å oppleve Patriks tilnærming til sitt nye hjem. Han møter dem med alle pigger ute, etter et liv i konstant motgang.
Hans fiendtlige innstilling endres sakte men sikkert når han, kanskje for første gang, opplever at noen faktisk bryr seg om ham. En scene med påsetting av plaster er faktisk ganske rørende. Unge Ljungman gjør en flott innsats i rollen som Patrik.
Trykker på gode emosjonelle knapper
”Patrik 1,5” er regissert av Ella Lemhagen, som også har skrevet manuset, basert på Michael Drukers teaterstykke. Lemhagen har laget en fin film, som skulle passe fint for de fleste. Den trykker på mange av de gode emosjonelle knappene.
Samtidig overdriver den kanskje skildringen av de rare familiefolka rundt homseparet, som for å understreke at homsene er de normale, mens alle heteroene er skrudde. Men kanskje er det like greit, siden det stort sett har vært omvendt gjennom filmhistorien.
