Hadde jeg ført opp en liste over musikk som irriterer meg ville sannsynligvis punkrock som er i overkant politisk korrekt fått en ganske solid plassering. Der Green Days epos, American Idiot, definitivt var politisk ladet, var det dog med en kritisk og underfundig nerve. En nerve jeg ikke klarer å finne hos sjangerkamerater Rise Against.
Det jeg derimot klarer å finne hos Rise Against er en ganske påtatt omsorgsfullhet. For i øyeblikkene før årets første Hove-headliner skal subbe av scenen etter siste spor på planen, «Savior», blir frontmann Tim McIlrath offer for ufrivillig komikk når han taler til publikum: «We come around the world to find people like you, and when we do, we know that we have seen the faces of our saviors.»
Kall det gjerne Muse- eller Bono-effekten, men alt denne hjerteligheten fremstår enda mer kunstig når bandet headliner Norges aller største festival med en riktig så stram sceneproduksjon. Blant annet er det verdt å merke seg at McIlraths intetsigende akustiske solospor mot slutten rundes av med sympatiske YouTube-aktige klipp av mennesker som snakker i kamera. Men denne glattheten er liten sammenlignet med hvor glattpolert og tom den überstadionvennlige punken deres låter.
Energien til bandmedlemmene – og da særlig hos overivrig gitarist Zach Blair – er det riktignok lite å utsette på. Dette er sammen med uinteressante og radiovennlige kutt som «Architects» og «Prayer of the Refugee» mer enn nok til å enkelt forstå hvorfor Rise Against klarer å fengsle flere tusen oppmøtte.
Storslått, liksomkjærlig og energisk. Alle disse elementene får imidlertid ekstremt liten verdi når tomhetsfølelsen etter å ha sett Rise Against bidra på Hovefestivalen er så total. Neste gang tar jeg gjerne betydelig mindre plast til punken min, takk.
Kim Klev
