Med bandnavn hentet fra en Jerry Garcia-soloplate og medlemmer som har Motorpsycho, Cadillac, Oslo Ess og Hopalong Knut (!) på CV-en, bør det være liten tvil om hva Spidergawd er for noe. Men for ordens skyld: vi snakker velfundert platesamlerrock fra Bent Sæther, Per Borten, Kenneth Kapstad og deres medmusikanter.
Referansene ligger tilsynelatende tykt utenpå Spidergawd. De fleste av dem er fra 70-tallet en gang, med noen avstikkere inn i på tampen av 60-tallet: Grand Funks groovy riffing, Grateful Deads dronete rockejamming, Geezer Butlers mystiske Black Sabbath-basslinjer (sjekk «War Pigs»-hyllesten på «Empty Rooms») og noe mer poppete saker som Thin Lizzy.
Sjekk for eksempel «Master Of Disguise», en lekker blanding av Motorpsychos «S.T.G.» og Phil Lynott/Thin Lizzys hissige, men poppete rock på «Killer On The Loose». «Masters of Disguise» er en låt som gjør at 10-åringer får lyst å spille i band – med andre ord den største komplimenten man kan få som rockemusiker.
«Master Of Disguise» avslutter en ganske så gnistrende åpningstrio, hvor «Into Tomorrow» er rockehåndverk på sitt beste, mellompartiet på «Blauer Jubel» maner frem assosiasjoner til Jimi Hendrix Experience på sitt beste, og «Master Of Disguise» er et utstillingsvindu for Per Borten som en av landets mest undervurderte rockevokalister. Side A på vinylen avsluttes dessverre med den middelmådige «Southeastern Voodoo Lab», som minner mest om når Motorpsycho fomlende prøver å finne tilbake til rocken etter en av sine avstikkere.
Vinylen, ja! Den må vi snakke om. Spidergawd er gitt ut som lilla vinyl i en gul innerpose, lekkert innpakket i fargerikt cover av den franske digitalkunstneren Emile Morel (eller Morel Emile, som bandet kaller ham i sine liner notes). Det følger jommen meg med en CD også, som er den nye trenden etter at download-koder ble oppsiktsvekkende dyrt/komplisert for artister/selskap. Innpakningen bør vinne noen priser når året oppsummeres.
Oppdelingen av musikken på to vinylsider fungerer også finfint, med fire kjappe rockere på side 1, før den jammete, saksofondrevne «Empty Rooms» med sine nesten femten minutter dominerer side 2. Dessverre er «Empty Rooms» mer ambisjoner enn resultat. De forskjellige temaene fungerer hver for seg, og Per Borten viser igjen hvilke piper han har i halsen, men totalinntrykket blir mer som bruddstykker tilfeldig satt sammen i øvingslokalet enn en låt som tvinger seg frem i sin spektakulære drivkraft. «Empty Rooms» finnes for øvrig i en redigert singleutgave på vinyl også.
Eller kanskje forventningene bare er for enorme når Bent Sæther, mannen som basset oss gjennom «The Wheel» på magisk vis, slår seg sammen med Motorpsycho-unggutten Kenneth Kapstad – landets beste rocketrommis – for å backe Bortens herlige 70-tallsvokal? Sett under ett er nemlig Spidergawd en god plate. Det er enkelt og greit en fengende, velspilt og variert samling av feit rockemusikk.
Ydmykt nok kunne jeg tenkt meg at bandet stoppet litt ekstra på den ubehøvlede metalen Deep Purple ga verden på «In Rock», en inspirasjon man aner konturene av på denne debuten, slik at bandet kan slå seg mer løs i litt hardere retning. Om de går ned den stien venter det vorspielklassikere for generasjoner fremover. Jeg håper hvert fall at Spidergawd blir mer enn bare et kompisprosjekt fra Midt-Norge, og at de serverer oss flere album.
Asbjørn Slettemark
