Bare i Tønsberg kunne 90-tallsheltene i Seigmen blitt tatt i mot på denne måten; fra et trykk av forventning i lufta før de kom på, til tårer, jubel og allsang fra publikum – dette er helter på hjemmebane.
Slottsfjell markerer sitt tiårsjubileum med å la byens største band gjennom tidene toppe plakaten – og for fans som har ventet lenge på dette, ble torsdag kveld en kveld for minnebøkene.
Men hva med oss andre? Vi som ikke har vestfoldsk blod i årene, og et noe mer balansert forhold til Seigmens tunge, melodiske, goth-inspirerte rock? Jeg var også opptatt av Seigmen en gang i tenårene – men for meg ble torsdag kveld alt annet enn magisk.
Skulle jeg beskrevet konserten med ett ord, ville det utvilsomt blitt «pompøst». Det er dét dette er. Allerede under den lange, kvasiepiske gitarintroen før bandet kommer på scenen tar det form – og videre i konserten blir det bekreftet gang på gang.
Vokalist Alex Møklebust inntar en selvvalgt messiasrolle på scenen – noe resten av bandet bygger opp om, og publikum sluker rått – på den religiøse, virkelighetsfjerne måten.
Det er tydelig at Seigmen har forberedt seg godt til jubileumskonserten. Rent teknisk låter de stort sett bra, til tross for noe sur vokal her og der, og et par feilslåtte koringer. Ikke stort annerledes enn for tjue år siden, vil jeg tro. Allikevel har konserten noe plastisk over seg. Den rører ikke hele veien – men slår til nå og da; «Metropolis» halvveis ute i konserten er et overbevisende høydepunkt.
Selv om Seigmen per nå er et helt uaktuelt band, prøver de å gjøre konserten til mer enn en mimrestundt om gamle dager. De dytter rett og slett så mange elementer inn i den halvannen time lange konserten at det blir alt, alt for mye.
Under «Nemesis» har bandet med seg en tropp tønneslagere som har kvalifisert seg via en konkurranse – de blir plassert bakerst på scenen og gjør lite ut av seg – og er dermed et nokså meningsløst og overflødig element.
Vi får også høre en ny låt – og det kommer som en overraskelse på publikum. Tanken med å skrive noe nytt til konserten er god, men resultatet er – dessverre – en svak og anonym låt som har den samme støyende effekten som naboens evigvarende oppussing – en følelse som forsåvidt inntrer flere ganger under konserten. «Blir de ikke ferdige snart?».
Videoinstallasjoner høres også til i dette gjennomregisserte showet. Mot slutten av konserten får vi se bandets velkjente logo sveve gjennom verdensrommet, treffe jorden og til slutt det ikoniske tårnet på toppen av Slottsfjellet. Etter at de har landet, kommer det fyrverkeri fra samme sted. Et bra grep som løfter opplevelsen – men som allikevel ikke klarer å dekke over at Seigmen anno 2012 har noe krampaktig over seg.
I det «Döderlein» runder av konserten, slår følgende meg: Det er som om Seigmen vet selv at de ikke har noe å gjøre på en scene lengre, men lyver så godt for å overbevise oss at de nesten tror det sjøl.
Trine Aandahl
