Det var mye oppstuss da Girls debuterte med Album i 2009, der det føltes som om vokalist Christopher Owens’ bakgrunnshistorie med brudd med en religiøs sekt var minst like viktig som låtene. Den nyfunne friheten og den sørgelige barndommen ble kanalisert inn i den ikke spesielt originale formelen triste ord, snille toner. Album ble en dog en forholdsvis sjarmerende liten utgivelse, med låter som «Laura», «Hellhole Ratrace» og «Lust For Life» som spydspissene. Etter en hyggelig, men forglemmelig EP av fjoråret er de nå tilbake i fullformatet, der de i enda større grad enn tidligere har fulgt pop-oppskriftene med desilitermål.
De er seg sin musikkhistorie bevisst. Låningen av musikalske uttrykk blir såpass tydelig og destillert at albumet til tider føles verdiløst å lytte til. Åpningssporet «Honey Bunny» er, som store deler av internett allerede har påpekt, en blåkopi av Beach Boys’ «Fun Fun Fun», men allikevel et av albumets friskeste øyeblikk, med tekst av en selvmedlidenhetsgrad som minner om «Lust For Life» (they don’t like my bony body, they don’t like my dirty hair, or those things that I say, or those things that I’m on).
Det blir mer og mer klart utover albumet at denne åpenbarige låningen er vanskeligere å se gjennom fingrene med nå enn på debuten. «Saying I Love You» høres ut som en Elvis Costellolåt med tekst fra en romantisk klisjé-generator («I hear you crying now, what can I do/ You threw my heart away, you made me blue»), mens det uventede rockalibiet «Die» går Wolfmother i næringen hva gjelder syttitalls-riffnasking. Alt dette er for så vidt greit; det er mange flotte band der ute som ikke har spesielt mange nye idéer (Yuck, The Explorers Club, The Apricot), men Girls gjør til tider ingen innsats for å ta eierskap i låtene – og dét er et spesielt valg når man basker rundt i sjangre som på mange måter føles ferdigutforskede.
«Love Like A River» er det mest prekære eksemplet i så måte, der de legger seg drastisk nære alle sekstitalls-soulballadeklisjéene i alle instanser – fra frasering til instrumentering, melodier og tekst. Hva er vitsen? En god røst, ålreit produksjon og unnskyldningen «han har vokst opp i en isolert kult og ikke hørt slik popmusikk før han var i tyveårene, dakar» redder ikke dette fra å være en sjangerplanking man ellers stort sett finner hos polske danskebåtband og «Weird Al» Yankovic, bare i Girls’ tilfelle uten humor.
Denne febrilske etterhermingen er først og fremst til stede på albumets korteste spor; når de lar låtene blir lengre enn radioformatet, har de sine øyeblikk. Kanskje spesielt «Vomit» og «Just a Song», der melodiene får mer tid til å utvikle seg og man for alvor ser de mer særegne sidene av låtksrivingen. Albumbeste «Alex» tangerer «Laura» i appell, og viser at de utmerket godt kan skrive kortfattede poplåter uten å føles etterdiltende.
Disse overskygges dog av at San Francisco-bandets forsøk på å skape et eget univers i et mangslungent utvalg av standardiserte poprock-formler faller på stengrunn. Owens prøver å formidle ekte følelser ved å gjenopplive gamle floskler, et grep som muligens kunne ha fungert dersom det musikalske i større grad hadde snakket sitt eget språk. Dét gjør det alt for sjeldent på Father, Son, Holy Ghost – hvis identitetsløshet gjør dette til et solid skritt tilbake for bandet.
Jørgen Hegstad
