Det er et pussig skue når The Shins, onsdagens siste navn ut på den største scenen, er klare for å servere Hove smart og likandes indiepop. Stilt opp mot områdets publikumskapasitet er ikke noe beskrivelsen «folketomt» noen overdrivelse, og jeg vil anta at de færreste blant de oppmøtte misunner James Mercer jobben han har foran seg.
Først når powerpopperlen «Australia», en av de flotteste låtene fra Wincing The Night Away, stråler utover området, er Ed Sheeran ferdig i amfiet, med dertilhørende publikumstilstrømning i The Shins’ retning.
Det er ikke noe dumt tidspunkt å komme inn i konserten på, og bandet følger opp med en versjon av «Simple Song» som spruter av vitalitet og formelig parkerer studioversjonen. «Kissing The Lipless» og «The Phantom Limb» drar i samme retning, og med ett ser det ut til at dette kanskje ikke var den bookingmessige krisen enkelte på forhånd hadde spådd.
At denne plasseringen i programmet krever betydelig arbeidskapasitet og utstråling kan imidlertid ikke underslås, og Mercer – som i sannhetens navn både ser ut som og ter seg som en underbetalt collegelærer – er definitivt best utstyrt med det førstnevnte. En følelse av rutine sniker seg inn på låter som «The Rifle’s Spiral» og semi-klassiske «New Slang», og å avslutte det ordinære settet med en utstrakt (og abstrakt) jamsession som tværes ut altfor lenge er heller ingen lys idé.
The Shins skal likevel ha ros for en vel gjennomført seanse. Neste gang håper jeg bare for guds skyld vi får oppleve dem på en annen scene og et annet tidspunkt.
Marius Asp
