Teenage Fanclub: Shadows
[PIAS / VME]
Fantastiske enkeltlåter, selvfølgelig, men The Fannies’ niende studioalbum føles litt for ofte som å overvære en fagdag i pop.
Til tross for at Teenage Fanclub har vært mer eller mindre jevnt på toppen siden, vel, ihvertfall Bandwagonesque (1991), så har de aldri følt seg altfor trygge på at de har vært verdensmestre i gitarpop, selv om dette omtrent har vært faktum helt frem til nå. 2005s, og før dette siste studioalbum Man-Made viste at de turte å ta frem fuzzpedalen og virkelig bruke den og Jad Fair-samarbeidsplaten Words Of Wisdom And Hope var rarere enn man kunne håpe på. Det er lite rarhet og fuzzbruk igjen på Shadows, som langt på vei har blitt det første albumet der skottene nesten utelukkende lener seg på gammel rutine og at de vet de er de beste på harmonier siden Big Star.
Dette har derfor blitt en skikkelig lun affære. Denne gang er det få innslag av ut-spazzing og gamle herrer som tar frem fuzzpedalen, noe man tar seg i å savne, spesielt fordi albumet omtrent midtveis begynner å føles unødvendig sidræva. I særdeleshet føles låtene fra Raymond McGinley denne gang slappe og skjematiske (det er en grunn til at han er den dårligst representerte av de tre låtskriverne på Greatest Hits-albumet) – de låter også for likt og uspennende.
Det er den Norman Blake-signerte singelen ”Baby Lee” som er albumets ruvende popbauta denne gang. Proppfull av flerstemte harmonier og et refreng som er der oppe med gullkantede numre som ”I Need Direction”, ”Sparky’s Dream” og for den del ”Ain’t That Enough”. I tillegg er ”When I Still Have Thee”, også den fra Blakes penn, blant deres aller beste låter – en varmere sommerlåt av året tror jeg knapt man finner.
Til tross for de nevnte perlene og den lovende, småbråkete åpningslåten ”Sometimes I Don’t Need To Believe In Anything” er Shadows en av de dårligere Teenage Fanclub-utgivelsene (noe som for øvrig sier en del om diskografien her) – de tyr litt for ofte til de harmoniske grep de vet de kan, og burde turt å utfordre både seg selv og lytteren mer.
Jørgen Hegstad
