Trommer, bass, gitar og vokal. Det klassiske rockeoppsettet. Slik er altså Kongescenen på Slottsfjell utstyrt i det en av verdens største popstjerner entrer scenen. Det er noe som skurrer, og jeg får en klump i magen. Skal dette bli en timeslang bilkrasj av sjangre eller har britiske Charli XCX funnet svaret på hvordan man skal holde en unik popkonsert i 2015, med rockens enkle elementer?
Det tar ca. 15 sekunder fra Charli og hennes eminente bandvenninder entrer scenen, til jeg får svaret jeg ikke ville satt penger på: -«Fuck you suckers! Show me your middlefingers!» roper hun ut og et hav av langefingrer spretter opp i det «Sucker» åpner en konsert jeg ikke har opplevd maken til.
For jeg skjønner virkelig hvorfor Slottsfjellbookerne henter tilbake den britiske artisten bare noen år etter at hun sto på samme scene. Jeg forstår også hvorfor de har vært litt stressa for at hun måtte settes opp så tidlig som klokken 16.oo siden hun reiste videre til Finland samme dag. Hun hadde vært den perfekte avsluttingen på hvilken som helst festivalkveld, men heldigvis for Slottsfjellbookerne, meg og publikum – hun var også den perfekte starten på helga.
Hvis du legger sammen Spotifystrømmetallene til de fire største hitsene Charli har eller har bidrat på, («Boom Clap», «Break The Rules», «Fancy» med Iggy Azalea og «I Love It» med Icona Pop») når du svimlende 561000000! At hun da likevel jobber så hardt og uanstrengt med å få med seg samtlige fremmøtte er derfor smått beundringsverdig. Og hvis du legger til en uslåelig karisma, scenepersonlighet, en trommis i verdensklasse og en omarrangering av klassiske poplåter det ligger både kløkt og kjærlighet bak, ja da kan man bare starte feiringen av en artist som i sum er større enn førsteinntrykket (les: radiohitsene).
Det er nærmest surrealistisk at liveversjonen av den enerverende «London Queen» låter som en potent Ramonescover, eller at «Breaking Up» – som Charli fremfører med en gigantisk oppblåsbar V-gitar – sender tankene rett til Blondie. Ja, til og med rockrap-versene på «Fancy» får Limp Bizkits «Rollin'» til å høres pysete ut. Det å oppleve Charli XCX live er som å se hvordan The Black Keys hadde vært nå om de fortsatt evnet å skrive gode låter (og hadde hatt en karismatisk frontfigur), samtidig som du er vitne til at hun sender en vel fortjent langefinger til sine en-dimensjonale popstjernekolleger.
Tete Lidbom
