På plate er den Detroit-baserte produsenten, DJen og produsenten Matthew Dear en av de mest spennende artistene som gjester Middelalderparken denne uka. Fjorårets Black City har jeg selv forsøksvis oppsummert som en utforskning av «grenselandet mellom dansbar kunstpop og frakobla elektronika som utforskes, med avstikkere mot skakk, knullete r&b og forblåst ambient underveis». Musikk for truende, falleferdige klubber i ubebodde områder utenfor byen, der festen starter omtrent når resten av verden går til ro.
Kontrasten til klubbteltet på Øya er i så måte slående. Det samme må sies om tidspunktet for konsertstart: 17.00 på festivalens første dag, med et publikum det først og fremst er fristende å mistenke for å ha søkt ly for regnet, er på ingen måte noe drømmegrunnlag for hedonistisk dansefest av noe slag.
Dear gjør likevel sitt beste for å tenne publikum: Staset opp i hvit dress, med en drøss filtre over sin i utgangspunktet begrensede røst, legger han sammen med sine tre medbragte musikere ut på den ene seige, monotone danserock-ekskursjonen etter den andre, sjeldent uten interessante øyeblikk.
Oppbygningen mot et klimaks som kiler seratoninproduksjonen preger de fire første låtene, og effekten blir raskt forutsigbar. At Dear både lyrisk og vokalt befinner seg flere etasjer under artisten han minner kanskje mest om, James Murphy (LCD Soundsystem), er i tillegg et faktum som slår langt hardere live enn på plate. På et punkt tar jeg meg i å ønske at han skal la den uinspirerende messingen ligge og la rytmene ta seg av kommunikasjonen.
Og da kommer naturligvis konsertens klare høydepunkt, «Black City», i en lang og flott versjon som avslutning. Dette er Matthew Dears Talking Heads-øyeblikk fremfor noe, men for Øya-publikummet blir det først og fremst en påminnelse om hvor bra dette kunne blitt om han hadde flere låter av dette kaliberet.
Marius Asp
