Den svenske duoen Niki & The Dove gjorde det tidlig klart at de elsker dyreriket og dets fantasifulle univers. Én ting var bandnavnet og tilhørende promobilder (der vokalist Malin Dahlström kledd i leopardmønster figurerer sammen med en hvit due). En annen side av tribal-imaget åpenbarer seg hvis du får se Dahlström og hennes makker Gustaf Karlöf i levende live, hvor også fjær, ansiktsmaling og mye indianerpynt er selvsagte elementer.
Det endrer likevel ikke på at albumdebuten Instinct i realiteten er elektropop du aller helst skal danse lenge til. Ta for eksempel fantastiske «The Drummer». Her slår det ypperlige refrenget inn i god tid før ett minutt har gått, hvor Dahlström synger «Oh, I love the rythm/The pounding of my heart/I’m a drum, I’m a drum now/It is what makes me human» over en simpel trommebeat og lekne synther.
Den store naturen utgjør like fullt en betydelig del av lydbildet til Niki & The Dove. Åpneren «Tomorrow» blir på beste Florence & The Machine-vis pumpet proppfull av vokalkarbohydrater, slik at det er på nippet til å bli for mye, mens duoen klarer å vri skamløs Ibizaklubbpop-flørting på «DJ Ease My Mind» om til noe stort, eventyrlig, og, vel, Løvenes Konge-stormannsgalt.
Tekstene følger den grunnleggende elektropopetikketen ved å handle om den spontane kjærlighet: det å plutselig ha giftet seg i en taxi («Last Night»), det å spørre han om klokka og nummeret («Love To The Test»), eller det å kun føle seg hjemme i ett sett med armer («In Your Eyes»). Men særlig i sistnevnte – albumets definitive høydepunkt – er storslåtte og vakre metaforer fra naturen tatt i bruk: «My breath is an arctic wind/I am a mountain, out of reach/Oh why I, but sometime I’m the night/I get tangled in the dark» og «The love I want, is older than the sky we lay under».
Niki & The Dove har med andre ord valgt den perfekte albumtittelen. Instinct spiller nemlig på duoens evne til å leke med koblingene mellom den elektroniske popmusikkens forkjærlighet for våre impulsive, danseglade instinkter og drømmen om urmenneskets instinkter – dets uberørte sinn og harmoni med dyre- og planteriket.
Det er egentlig bare å bite i seg at Dahlström og Karlöf er på sitt mest uinteressante når de prøver å være vanskelige. På spor som «The Gentle Roar» og «Mother Protect» blir nemlig den demoniske og stillestående askelukten av samsvenske Fever Ray heller dårlig imitert. Dette er et popalbum, for pokker. Nyt Instincts betydelige håndfull elskverdige melodilinjer, smakfulle arrangementer og finurlige tekster, og dans til krampa tar deg.
Kim Klev
