N.E.R.D., Enga
Pharrell er ikke lenger samtidas ledende produsent, men lage folkefest kan han.
2008 har ikke vært Pharrell Williams store år så langt. Hans mange bidrag på Madonnas nye album er en skuffelse både kommersielt og kunstnerisk, og N.E.R.D. s ferske album er i ferd med å bli glemt bare noen uker etter at det kom ut. Timingen for Øya-besøket virket derfor ikke å være helt god. Men etter hvert som konserten skred fram, måtte den skeptiske rynken i panna vike, gitt. For her var milliardærgutteklubben som var klar for fest og moro. Pharrell dro fram crowdpleaser-egenskapene vi husker fra Quartfestivalen. Han storkoste seg med blikkflørting og allsang-aktiviteter, og lot til å ha et ektefølt ønske om å underholde hele sletta.
N.E.R.D. har ikke mange nok bra låter til å fylle et helt headliner-set, men klarer å tett igjen hullene ved å være et veldig bra band. Hip hop spilt av musikere på rockvis er i utgangspunktet et tvilsomt konsept. Med N.E.R.D. blir resultatet imidlertid funky, lekent og upretensiøst. Et langtekkelig ”jazzparti” dreper noe av interessen i andre halvdel, men så drar Pharrell og makker Shay (tredje N.E.R.D.-medlem, Chad Hugo, turnerer ikke) ”Lapdance” opp av hatten, og hele Øya vugger tilfreds. På ”Everyone Nose” og ”She Wants To Move” beordrer Pharrell den ene ungjenta etter den andre opp på scenen. I det Alexandra fra Dansefeber og de andre får special treatment, inkludert massering av sixpacken til Pharrell, er folkefesten et faktum. Vår mann er kanskje ikke hitliste-konge lenger, men han er fortsatt prins på scenen.
Håkon Moslet
Flere bilder fra konserten:
