Ingen DJ Quik, ingen vestkyst. Han har hatt en finger bortpå temmelig mange av de tidvis fabelaktige hiphop-produksjonene som har kommet ut fra California-distriktet. Produsenten er også et av fåtall beatmakere skråstrek studioingeniører som leverer over gjennomsnittet thight foran mikrofonen.
Visste du at Quik shinet opp 2Pacs magnum opus, All Eyez On Me, iløpet av to dager? Han har vært delaktig i utallige utgivelser fra vestkysten, både kreditert og ukreditert.
I løpet av minst 24 aktive år har David Marvin Blake, som Compton-mannen med det luksuriøse håret egentlig heter, begeistret mange med en uimotståelig miks av av svaiende gangsta funk og tilgjengelige r&b-toner.
Denne sjarmerende sammenslåingen har Quik vært lojal til siden solodebuten Quik Is The Name fra 1991. En ekte maestro på melodiøse urban-crossover-kutt som ikke helt har fått den oppmerksomheten han fortjener. Han sier selv at han kommer til å bli en sånn type som blir anerkjent posthumt.
The Midnight Life består av ukomplisert materiale der fest, humor, og moro står i begivenhetenes sentrum.
Strengt tatt han har ikke gitt ut svake soloarbeider. Sammenlignet med 2011-utgivelsen The Book Of David, som for øvrig ble til under en vanskelig tid for den ekstremt habile tangentførende Quik og hans familie, er The Midnight Life et par hakk kvassere. Det sier litt.
Altså, usunne vaner som kokaininntak etter midnatt (og før, for den saks skyld) kan man for så vidt alltid sette et spørsmålstegn ved. Til tross for en familietragedie, virker det som om at han rent musikalsk er skikkelig skjerpet.
Hør «The Midnight Life»:
Det høres så uanstrengt ut. Så fordømt funky. Han integrerer banjo og det høres fortsatt gangsta ut (“That N*****s Crazy”). Basslinjer og suggerende synth (“Back That Shit Up”, “Puffin The Dragon”). Superlekne tangenter og perfekte lydspor for varme sommerdager og kalde høstkropper (“Pet Semetary”, “Life Jacket” og “Broken Down” med Mr. Smell My Finger, Suga Free).
Til og med sønnen til Quik gjør en god jobb på “Shine”. Albumets siste halvdel er mer nedpå der man blant annet hører sykt deilig og forfinet instrumentalisering (“Bacon’s Grove”, “Quik’s Groove”). Også må vi ikke glemme den sexy klagesangen “Why’d You Have to Lie” med Dungeon Family-sangeren Joi på vokal, og den overtydelige “Fuck All Night”.
Seksten kutt finner man på The Midnight Life. Noen er avvæpnende, noen überchille, andre er mer tilegnet klubben og bilturen. Poenget er at DJ Quik beviser på hans niende soloalbum at 44-åringen fremdeles er en av de aller mest essensielle motherfunkas som finnes.
Credit where credit is due, på godt norsk.
Ali Soufi
