Nesten to år tok det før Interscope fikk dytta ut Games fjerde fulllengder, gitt. Et album jeg tipper står igjen som en av de dyreste middelmådige utgivelsene på lang tid, og som etterlater en av de mer ydmykende rekkene med mislykka singler på en god stund. Tilsynelatende har knapt en eneste amerikansk urban artist eller produsent vært utelatt fra prosessen, og gjestelista er da også av det ekstremt lange slaget. Dermed lå det vel i korta at ventetiden kom til å fortsette også etter at man har fått dratt plasten av coveret – nærmere 18 spor trenger The R.E.D Album, før det i det hele tatt nærmer seg å være verdt de to årene med venting og utsettelser.
Kun et par-tre spor funker før den tid. Anslaget med «The City» og Khalil-produserte «Drug Test» er faktisk forholdsvis oppløftende, før det hele altså går seg ganske så fast. Delvis fordi de fleste produksjonene kunne vært henta fra omtrent hvilket som helst annenrangs album de siste tre-fire åra , delvis fordi California-rapperen høres humørløs og tidvis ganske så off-point ut. Riktignok var ikke det forrige albumet L.A.X direkte strålende det heller, men på tross av å ha en skivebom eller tre i katalogen har galskapen og de tidvis merkelige utfallene, ideene og låtkonseptene gjort ham interessant, om ikke annet.
Om det er undertegnede eller Game selv som er mest lei av Game er forsåvidt et åpent spørsmål, men at fyren som engang så ut som som vestkystens redning nå høres kjedeligere ut enn noensinne er vanskelig å komme bort fra. Dårligst funker det på knippet med låter for damene, hvor Game ikke er i nærheten av å høres litt fet ut engang og forsvinner fullstendig mellom innleide Lloyd og Mario. Merkeligere er det dog at han ikke klarer å levere på de hardere rap-for-rapfans-låtene.
Game har alltid sett ut til å ha virkeligheten på en armlengdes avstand (folk som tatoverer hva som helst i ansiktet har ofte det, viser det seg). Samtidig har han siden debuten blitt mer og mer av en meta-rapper. Og denne hangen til å parafrasere andre rapperes linjer og trangen til å inkludere så mange rappere han kan på seksten bars har nå eskalert dithen at han har begynt å imitere kollegaene han har med seg på albumet.
I tospann med Young Jeezy på «Paramedics» legger han stemmen ned og lirer av seg Jeezy-adlibs, sammen med Tyler the Creator dytter Game ut dårlige versjoner av OFWGKTA-punchlines på «Martians vs Goblins» og ved siden av Big Boi (på et vers Big Boi ironisk nok bruker til å sparke etter lite originale rappere) fraserer han to vers modellert etter Outkast-halvdelens særegne flow. Resultatet er ikke bare at Game høres enda mer corny ut enn tidligere, men også at han konsekvent kommer av dårligere enn gjesteartistene sine. Merkelig opplegg.
Det lysner litt etter en drøy time. Både DJ Premier-produserte «Born in the Trap» og «Mama Knows», står igjen som høydepunkter blant middelimådighetene The R.E.D Album er fylt med. Dessverre tar det altså atten spor før Game krummer nakken og leverer noen låter som gjør at man aner konturene av hypen som omslutta debuten nesten seks år tilbake. California-gutten driver og maser om at han skal legge opp fire ganger i året, og dessverre er det vaskelig å unngå å høre på en skive som ikke er i nærheten av å male noe som helst rødt, overhodet.
Andreas Øverland
