Røyksopp, Roskilde
20.000 drita publikummere tar ikke feil. Røyksopp har tatt steget opp en divisjon.
La oss ta det med en gang. Det var fullstendig stappfullt på Arena et kvarter for Røyksopp skulle på og umulig å komme seg inn i selve teltet. Forvist til litt for langt bak, uten å se stort annet enn en halv skjerm er det vanskelig å anmelde konsert. Enda vanskeligere blir det når lyden er tilpasset de tredve meter foran deg. Hva skal en musikkjournalist så gjøre? Hengi seg til festen selvsagt. Og for en helvetes fest Svein Berge og Torbjørn Brundtland hadde stelt i stand.
Hvis du tror på myten «elektronika-duoer klarer ikke levere live» bør du holde kjeft en gang for alle. Røyksopp har klart å gjøre seg selv til en blanding av en ydmyk elektronikaact og musikalske superstjerner live, det siste året. De sloss ikke lenger mot publikummet sitt, de spiller for det. En del av det takket være en usedvanlig utadvendt bassist, en fiolinist og en Anneli Drecker med karisma nok til å stjele showet. Men hovedgrunnen er dog at de velger å ta kontakt med publikum, utfordre det og tilpasse låtene istedet for å opphøye seg selv til noe spesielt bak en sampler. Røyksopp er rett og slett blitt et ordentlig liveband med publikumstekke som går langt utenpå noe annet Norge har å vise til de siste åra.
Fra de går på til en smått pompøs strykerintro, til de går av etter ekstranummeret kjæler de med det høylytte og feststemte publikummet sitt, som villig tar imot. Riktignok er det ikke den vanskeligste folkemassen å underholde – drøyt tjue tusen absurd drita noen-og-tjueåringer som virkelig er klar for fest klokken 02:00 kan redde nesten hvilken konsert det skal være. Men her trengs ingenting å reddes. Dynamikken er nemlig upåklagelig, og måten de to herrene bygger opp settet sitt på burde vært fanget i en brosjyre og sendt ut av Norsk Rockforbund til alle band som ansees for å være klare for utlandet. Fjerdelåta «Remind Me» biter litt ekstra og fører til voldsomme jubelbrøl, «Eple» er nær å rive ned hele teltet og når til og med hakket mer anonyme kutt som «Only This Moment» og forholdsvis kjedelige «Happy Up Here» sparker fra seg live har du noe utenom det vanlige mellom hendene.
Anneli Drecker gjør sin Karin Dreijer-tolkning til langt over bestått uten å nærme seg Karin Dreijer, men det er allikvel liten tvil om hva som kommer til huskes best denne kvelden. Høydepunktet (bortsett fra «What Else is There» ) er det utvilsomt en opplagt Robyn og «The Girl and the Robot» som står for. Dagens høyeste applaus og påfølgende massiv dansing gjennom hele teltet er uunngåelig. For en låt. For en liveversjon!
Det er lite å si på at det står igjen tjue tusen, stort sett fulle og lykkelige festivalgjengere og skriker og trampeklapper etter en mørk og intens «Poor Leno», for å si det sånn. En triumfferd for Røyksopp, som ser ut til å ha vokst fra nykkene og særheten for godt og tatt steget opp en divisjon siden sist.
