Det Torontobaserte musikerkollektivets tredje album er en frittstående omskrivning av den klassiske Romeo og Julie-historien, satt til en fiktiv engelsk by på åttitallet, og gitt et eget soundtrack som Fucked Up selv spilte inn og ga ut i forbindelse med Record Store Day tidligere i år.
Historien går omtrent slik: Lyspærefabrikkarbeideren David faller pladask for den radikale ungjenta Veronica, men lykken og kjærligheten blir kortvarig da han kommer i skade for å drepe henne i en eksplosjon. Nedtynget av depresjon og skyldfølelse må han så kjempe seg tilbake til livet gjennom et handlingsforløp som etterhvert får metafysiske overtoner, men mest av alt er skapt for å gi bandet rom for å takle klassiske eksistensialistiske temaer som livet, døden og kjærligheten.
Det overhengende konseptet gir rikelig med rom for tolkning og fordypning, men føles heldigvis aldri som noen tvangstrøye for dem som måtte være mest opptatt av selve musikken, dette er nemlig et album det er svært vanskelig å sitte stille til, spekket som det er med lettantennelig punkrock av høyeste kaliber.
Med like mye subtilitet som en vårkåt gorilla representerer vokalist Damian Abraham det mest brutale aspektet ved bandets musikk. Hans hese, gutturale brøl gir både tyngde og særpreg, er langt på vei forklaringen på hvorfor Fucked Up fremdeles har en tendens til å bli klassifisert som hardcore, og står i skarp kontrast til bandets nyvunnede teft for finkalibrerte popmelodier; låter som «Queen of Hearts» og «The Other Shoe» høres nesten ut som de kunne ha vært resultatet av en heftig trekant mellom Black Flag, Sonic Youth og Belle & Sebastian, og brøyter seg effektivt vei inn i katalogen som de mest tilgjengelige låtene denne gjengen har begått.
Denne hårfine balansen mellom harmoni og disharmoni, finesse og villskap, rå kraft og skjør desperasjon går som en rød tråd gjennom hele plata, men det som til syvende og sist gjør dette til en lytteropplevelse helt utenom det vanlige er samspillet mellom de tre gitaristene Mike Haliechuk, Josh Zucker og Ben Cook. På låt etter låt varter de opp med eksplosive riff og gnistrende akkorder som bygges opp mot euforiske klimaks. I sannhet er det her – i det mest forløsende gitararbeidet jeg har hørt på lenge – at albumet antar virkelig operatiske kvaliteter.
Perfekte plater finnes vel egentlig ikke, men David Comes To Life er farlig nære å være nettopp det. Fucked Up pakker inn mer energi, nerve, livsvisdom, fete riff og rene katarsisgivende øyeblikk enn de fleste band klarer å mønstre i løpet av en hel karriere, og har med det laget en plate som definitivt kommer til å bli stående igjen blant årets aller sterkeste.
Glenn Olsen
