Trivium har fått alt fra glimrende til elendige kritikker siden oppstarten i 1999. Slik er det ofte med grupper som sverger til metal iblandet core-elementer. Det hindrer derimot ikke Trivium i å ha en stor og trofast fanbase. Deres fjerde album, Shogun, gikk inn som nummer 23 på Billboard 200, mens det kapret førsteplassen på UK Rock Album Charts. Og det kan godt hende den amerikanske kvartetten klarer det samme med sitt femte album, In Waves.
In Waves er nemlig så radiovennlig at det er umulig å unngå listeplasseringer. Her er det fengende melodier, glatt produksjon og allsangrefrenger til den store gullmedalje. Låtene er stappfulle av hooks, og låttittelen brukes gjentatte ganger i sangteksten – gjerne i refrenget. Dette gjør melodiene mer popete og lettere å huske, men også mer repetitive og forutsigbare.
I løpet av de siste årene har Matt Heafy vokst som vokalist. Han har en mer behagelig screamovokal enn de aller fleste, og får i tillegg god sanghjelp fra gitarist Corey Beaulieu og bassist Paolo Gregoletto. Stemmene deres overlapper og kompletterer hverandre på en kledelig måte, og det kommer godt frem på tittelsporet og ”Dusk Dismantled”.
Klar vokal og rene refrenger oppfordrer til allsang, og det er særlig tydelig på spor som ”In Waves”, ”Watch the World Burn” og “Caustic are the Ties that Bind”. ”Ensnare the Sun” bryter gjennom med orientalskinspirerte toner, ”Shattering the Skies Above” inneholder en grei solo, mens ”Dusk Dismantled” og ”Inception of the End” løftes av noen runder med blastbeats. De har i tillegg lagt inn en ålreit coverversjon av Sepulturas ”Slave New World”.
Men selv om noen av låtene holder grei standard og en viss spenningskurve, blir det veldig mye likt i lengden. De sedvanlige, stakkato gitararpeggioene og -sweepene, velkjente akkordprogresjoner, lange renvokalpartier og enkel låtoppbygging gjør at mange av sporene smelter sammen til én langdryg masse. Midtveis begynner interessen å dabbe av, og det blir vanskelig å lytte aktivt gjennom hele albumet.
Trivium og In Waves kommer sikkert likevel til å gjøre det bra. Dette er tross alt ikke noe en kjøper for å diskutere teknisk dyktighet, instrumentale nyanser og oppfinnsomhet, men fest- og allsangmetal av beste (eventuelt verste) sort. Trivium blidgjør fansen og trekker garantert til seg noen nye radiometaltilhengere, men ikke stort mer enn det.
Helle Stenkløv
