Med én fot i Bergen og den andre i Balestrand har Per Áki Sigurdsson Kvikne under pseudonymet Kjartan Lauritzen gjort seg bemerket det siste året. Det er vel denne medfarten som er grunnelementet til hans nyeste singel «Fenomenet».
Men det ligger kanskje en bedre grunn enn som så til for at han er invitert tilbake til «fjellet» for andre år på rad, og publikumet som allerede står klare vitner om at det nettopp er det. Lauritzen og kompanjong Adeo546 kommer sprettende ut på scena etter førstnevntes bror har spunnet i gang første låt bak miksebordet; «Gå Kjartan». – Latterlig å se at det er så mange folk her, sier han etterpå.
Det er folksomt oppe ved foten av tårnet på Slottsfjellet og foran Kastellscenen. «Batteri» er settets andre låt, som tydeligvis trigger Lauritzens lyst til å klatre opp i én av scenestolpene og naturlig rappe videre derifra. Slikt er jo festlig. Når han hopper ned kommer den nye låta «Porno» med fint trøkk. – Jeg må ta en pause, sier han etterpå. – Jeg har aldri vært så sliten etter tre sanger. Det er lett å skjønne, fordi trioen gir mye av seg.
Fram til nå har det vært fordelt mellom stående framme og sittende bak. «Havana» løsner det opp, og folk tar bena fatt. T-skjorten til Lauritzen ryker og han drar noen snedige moves. Stemninga er upåklagelig, og fortsetter inn i «Mestertyv» fra 2015-EPen med samme navn. Her får vi mer reinspikka hip-hop, slik Lauritzen begynte med før han beveget seg videre til sitt mer joviale materiale.
Den nye låten «Pappa» kommer som nummer tre i serien av tyngre låter, og det er i denne perioden det dabber litt av. Kontrasten mellom nye og gamle låter viser hvor mye mer attraktivt og moro det er å høre de nyere fargeklattene av noen låter han har på lager.
Snart én måned gamle «Fenomenet» introduserer han ved å leke internasjonal artist og gjennomførelsen er god. Vi får så igjen en ny låt som anvender drop som refreng, som lett slår an. – Hvilken dag er det i morgen, spør han dumt, og geiper med tungen. «Fredag», selvfølgelig. Det tar to forsøk før de får satt den ordentlig i gang, og når det skjer er det høy allsangfaktor. Mot slutten griper han en flaske champis som han tar en raus slurk, etterfulgt av en dose publikumssurfing før de takker for seg.
Klart det er forståelig hvorfor han ble invitert tilbake året etter han spilte her for første gang. Men etter å ha hørt enorme lovord om megalivlige konserter og fullstendig bajaseri, forventet jeg nok at dette skulle være noen hakk fetere.
Nicolay Woldsdal