Du dør, verden går videre. Regninger må betales, katten trenger mat og – skulle du være et millionselgende popikon – plater skal ut. Ettermælet får andre seg av. Det er bare å krysse fingrene.
Selv Teddy Riley, en av produsentene med tettest tilknytning til prosjektet, innrømmer det: Michael, den første av de posthume MJ-utgivelsene med antydning til nyhetsverdi, er et uferdig produkt.
Og tross konspiratoriske røster som bukter seg mot det parodiske: Selv om det utvilsomt er Michael Jackson som synger på disse ti låtene, er han forutsigbart nok et stykke unna toppslag her, både som låtskriver, arrangør og vokalist. Og fornemmelsen av artisten som statist i sitt eget stykke forblir stående som en affiserende skygge over et album som slett ikke er blottet for kvaliteter.
Den nærmest andpustent paranoide offer-iscenesettelsen ”Breaking News” har allerede vært kjent i noen uker. Den tjener – i likhet med det Akon-assisterte bløtkakestykket ”Hold My Hand” – tilnærmet ingenting på å bli satt inn i albumkonteksten, og utgjør sammen med Lenny Kravitz-skrevne ”(I Can’t Make It) Another Day” en ubehagelig påminnelse om hvor mange ganger popverdenen har rotert rundt sola siden det tidlige nittitallet (les: Dangerous).
Mot slutten tar det seg imidlertid kraftig opp, med den elegant funky ”Behind The Mask” og det svært vakre sistesporet ”Much Too Soon” som symptomatiske høydepunkter blant de ti sporene: Førstnevnte er en godt tenkt og gjennomarbeidet versjon av Yellow Magic Orchestras nyveiv-låt ved samme navn fra 1979, mens sistnevnte skriver seg fra Jacksons kunsterisk sett kanskje mest fruktbare periode tidlig på åttitallet. Men også enkelte låter av nyere dato har noe for seg, særlig lekne ”Hollywood Tonight” og ”(I Like The Way) You Love Me”, som viser et sårt tiltrengt glimt av Michaels menneskelige side.
Michael får dermed tas for det den i hovedsak er; en slags garanti for at Jackson-slekta og det voldsomme apparatet rundt fortsatt har til kaviar i trøffelen, uten at albumet noensinne står i fare for å skubbe noens ettermæle i den ene eller andre retningen. Som studioplate – et format det kan og bør diskuteres om disse låtene burde blitt gitt som – trives den imidlertid for godt midt på treet til å forsvare noen plass under det.
Marius Asp
