Arctic Monkeys, Enga
Arctic Monkeys er i slaget før plateslipp, og går rett på samme hva de støter på.
Ikke det at britene støter på så mange hindringer denne kvelden: lyden er passe spredd, tydelig og brei. Publikum er velvillige. Og Arctic Monkeys skal iløpet av kvelden levere et par av sine hvasse, rastløse hits. Hits som får de ivrigste til å poge – og resten av oss til å skjønne at jentene på første rad gjerne skriver bandnavnet i panna si.
Arctic Monkeys er ikke Øyafestivalens aller mest interessante, ved første ørekast. Det går flere enn tolv band på dusinet i samme sjanger. Men sangene deres har en umiskjennelig lyd, de veksler seg ut og inn som bare disse folene kan. Og konserten er lett å følge: de underholder oss i ånde, med sine rett fram låter som samtidig rommer mye sjel.
Sjelfullt
Sjelen samles best i Alex Turners tydelige, uredde stemme på deres nye «Potion Approaching» i kveld (se lenka over for en tidligere framføring av låta!) – før de fortsetter med godt luggende gitarer på «If You Were There, Beware». Fortellingene om kjærlighet, og imitert kjærlighet; lost and found – og rota bort og unnskyldt, når godt ut fra scena.
Nok sjel er det også i avsluttende «505», og vi er ført godt og ganske raskt i havn.
Ingen overraskelser, men en tett rad gode sanger. De har med seg litt boogie, svartsabbatsk hardrock og hardcoreøs i flightcase’n: Arctic Monkeys live er fortsatt gode ambassadører for ny danserock’n’roll, baby!
Siri Narverud Moen
