Joda, vi er sikkert lei av å høre det alle sammen, men Mathias Stubø er forbannet talentfull. Det skjer nemlig ikke hver dag at en nittitomodell fra Tønsberg makter å gi ut tre album på rett under et år. Eller at noen klarer å lage låter som funkmonsteret «High Five» før fylte atten. Og, kun som en siste stjerne i boka, merk deg også ekstremt lovende smakebiter fra det mer poporienterte bandprosjektet Audiovirgin.
Det kan nok tolkes som en noe søkt (og i verste fall fornærmende) sammenligning, men det er mye ved Mathias Stubø som kan minne om Sonny Moore alias Skrillex. Ser man bort fra det rent utseendemessige – begge er tross alt unge elektroprodusenter med en heller nerdete fremkommen – er de begge mest opptatt av hva rytmene gjør med kroppen. Men der det heller futuristiske inspirerer 23-åringen fra California, lengter Stubø mot fortiden med pek til funk, soul og jazz fusion, i tillegg til en merkbar skvett psykedelia. Det ypperligste eksempelet på nettopp dette er albumhøydaren «Fly With Me», som det oser stram currylukt av.
Dobbelalbumet Mathias Stubø viser likevel at likheten først og fremst ligger i mangelen naturlige låtkonstruksjoner. Med schizofrene og progressive grep som uforutsigbare overganger, sporadisk innskutte samples og en generell motstand mot vers/refreng-komposisjoner og dansegulvstilgjengelighet er Stubøs uttrykk umiddelbart tungt å svelge. Og nettopp dette sørger for at Mathias Stubø krever tålmodige lytt før (åpenbart) høytsvevende «Opp i Lufta» og J Dilla-refererende «For Your True Soul» begynner å vokse på en.
«Jeg lagde dette albumet helt uten tanke på hva alle andre synes», sa han til vår reporter Maria Horvei i februar. Selv om dette er et klart uttrykk for hvor modig og ambisiøst Mathias Stubø er som album, hinter sitatet samtidig ganske klart til dobbeltalbumsrisikoen for å gi lytteren en metthetsfølelse før det hele er over. Og da hjelper det heller dårlig at særlig andre halvdel av Part II: Soul Touch fremstår noe uferdig. For unntatt seige og flotte «Don’t Look Down», som er det nærmeste Stubø våger seg dansegulvsmonotonien, gir albumkutt som «No-One Would Know», «Knock On My Door» og «Back Into My Life» lytteren lite minneverdig å gripe tak i.
Stubøs produksjoner og ambisjoner viser seg som mer imponerende enn noen gang på Mathias Stubø. Men over hans kolossale produktivitet henger det også et faretruende stort behov for å stadig gi ut nytt materiale – la oss kalle det en mild art av Lil B-syndromet. Jeg taler nok for langt flere enn meg selv når jeg sier jeg har tålmodigheten til å vente på det virkelig overveldende Mathias Stubø-albumet. La oss bare håpe tønsbergsgutten har det samme.
Kim Klev
