Noe av det fineste ved by:Larm er de gangene man vralter rundt på måfå og uforvarende ramler inn på en magisk konsert, uten forventninger i noen retning. Om noen av de 100 oppmøtte i den engelske kirken ved Revolver befinner seg i den situasjonen denne fredagskvelden, kan de kjapt ha fått et minne for livet.
SOAK (hva er det med årets by:Larm-artister og CAPS LOCK?) er i realiteten den nordirske 18-åringen Bridie Monds-Watson. Hun skulle spilt på Mono i går, men administrativt trøbbel gjorde at hun måtte avlyse. Det er uansett liten tvil om at et kirkerom er den ideelle settingen å ta innover seg denne musikken i.
En omfattende lydsjekk halvtimen før konserten begynner gir et noe rotete og amatørmessig førsteinntrykk. Men det er glemt når hun først setter i gang: Som låtskriver kombinerer hun spartanske, men stemningsfulle melodier med intelligente tekster som vaker mellom allverdens småting («this is a song about whales and crabs», sier hun om «Sea Creatures») og mer grunnleggende eksistensielle vilkår. Og hun synger disse sangene uanstrengt fantastisk, med en aksent som beveger seg fra forstyrrende til bedårende underveis.
SOAK kan nok saktens sammenlignes med Laura Marling, men legg til Cat Powers vokaltekstur, gitarklangen til The Durutti Column og den åpne, melankolske stemningen The Blue Nile opererte innenfor på åttitallet, og bildet begynner å nærme seg noe. Monds-Watson er heldigvis morsom og avvæpnende mellom låtene, som når hun fornærmer Jesus i en av låtene og lynraskt skyter inn en unnskyldning – ellers kunne det lett blitt en overdose inderlighet.
Istedet gir hun oss en velkommen pustepause fra den euforiske koringen, syntharpeggioene og de ivrige trommene som dominerer det øvrige programmet denne helgen. Det blir spennende å høre debutplaten hennes, som slippes før sommeren – essensen lover i det minste meget godt.
Marius Asp
