Ray Lamontagne: Gossip In The Grain
[14th Floor Records/Warner Music]
Nyutforsket grensesnitt, på godt og vondt.
Ut fra de dypeste skogene et sted langt nord i USA, nesten helt oppe ved grensen til Canada, der mørket hver eneste høst samles som i en enklave fra helvete, kom for fire år siden et hest, sårt og helt inni hampen sjelfullt stønn; en svak jamring. Musikk så tidløs, myk og meningsfull at det halve hadde vært nok. Man kunne formerlig fysisk kjenne trøbbelet bre seg i kroppen, som bloggmote i storbygater: Hvordan skulle man ta imot denne musikken uten å begynne å grine? Hvordan ville de fineste øyeblikkene til Donny Hathaway låte etter dette? Hva skulle Otis Redding nå være alene om, som stemmen var tangert?
Debuten Trouble var et mesterverk. Sanger med ubetydelige titler som ”Jolene” var sjelelige sjokk, og antydet at vi kunne komme til å dele resten av livet med en fyr som først i en alder av 31 år ga oss helt nye erkjennelser, ved rolig å heve stemmen. Ray Lamontagne har siden den gang gitt oss Till The Sun Turns Black, og linsevæske har vært helt unødvendig følge til en låt som ”Empty”, der en mann som har gitt opp sin store kjærlighet og grepet om gitaren blottstiller seg helt. Skjegg, hvit hud og mørk sjel. Rutete skjorte og seks strenger.
På tredjealbumet Gossip… gjør Lamontagne mye av det samme. Han beholder husfar Ethan Johns (Kings Of Leon, Ryan Adams) i produsentstolen. Han leverer også lissepasninger, som den Harry Nilsson-flørtende og selvutleverende ”Sarah”, samt årets kanskje vakreste låt, «Winter Birds”.
«Winter Birds»:
Nytt denne gangen er en mer vågal tilnærming til ulike sjangre, fra Memphis-soulen i åpningslåta til den folkorienterte og John Hiatt-aktige ”Henry Nearly Killed Me (It’s A Shame)”. Her mister imidlertid Lamontagne noe av nerven i sin egen sang, og blir mer en hvermansen enn den soulshakeren han har blitt gjennom å skape et lys langt, langt inne i mørket av sine sløye, nedstrippede låter.
For all del, det er ikke mye å sette fingeren på. Selv humoristiske tekster – ”Meg White, I saw you on the big screen /old Jack was keen” – blåses liv i; dessuten tør Lamontagne å utforske sine egne grenser, og det kler ham godt. Mindre kledelig er det imidlertid når han rammes av produsentens imperialistgen og mister kontrollen. Da ramler han ut av det universet han har skapt, og blir mer som James Morrison – tilforlatelig fremfor formidabel.
Mats Borch Bugge
