Det selvtitulerte debutalbumet fra 2009 fikk mye skryt (jeg var selv med i hylekoret); mye av grunnen var deres uhøytidelige takling av popmelodiformatet (svært korte låter), den åpenbare, men vellykkede flørten med Teenage Fanclub og Guided By Voices’ komposisjoner- og at de også lagde låter som virkelig satte seg hos lytteren (”Norman Bleik”, ”California”, ”Golden Years”).
På Old Friends går de seg selv i næringen, men samtidig som de gjentar gammel suksess har de denne gangen lagt mer fokus på et detaljrikt og utstrakt lydbilde. Ved hjelp av innhyret produsent Daniel Smith (overhode i det uimotståelige sektpopbandet Danielson) har de blitt beriket med blant annet blåserekke og strengelek, og dette har også skrudd låtene vekk fra den Teenage Fanclubske rettfrem-poppen og mer over mot sekstitallets glade psykedelia.
«The Wylde Boys»:
Denne nye retningen har ført IWAK mot det mer eksperimentelle, og der man ved første gjennomlytt tar seg i å savne umiddelbare radiohits som de tre ovennevnte, er dette et sterkere album enn det forrige. Etter hvert begynner også storlåtene å utkrystallisere seg; de Elf Power-duftende ”Echoes” og ”Someone Is Waiting”, ”Unreal” (skjønn låt som antakeligvis på trass er pakket inn i tromme-takras) og diskutabelt albumbeste ”The Wylde Boys” forener alle vakker harmoni, energisk fremføring og en utsøkt sans for original låtoppbygning; sammenlagt gjør dette Old Friends til en forkvaklet, men søt popplate som er akkurat eksentrisk nok til å vare lenge – om enn først og fremst for den hengivne menigheten.
Jørgen Hegstad
