Muse innkasserte hvertfall én rekord i Bergen i kveld. Byen har aldri sett en større scenerigg enn det som manifesterte seg for publikum på Brann Stadion. Et monster av en konstruksjon midt mellom en fabrikk og en maskin. Et slags Battersea Power Station blandet med en gigantisk tv-skjerm. Med flammer overalt. Til å begynne med var det hele spennende og fascinerende, men i løpet av de to timene Muse spilte stjal produksjonen hele showet.
Hvis vi skal være ærlig har ikke Muse laget en god plate siden Black Holes And Revelations i 2006, og selv ikke flammer som gir varme helt til bakerste rad – eller dansende karikrete statsledere på storskjermen bak bandet – kan forandre på at starten med «Supremacy» og «Panic Station» fra siste platen The 2nd Law var treg. Første låt uten effekter ble «Plug In Baby» som også var det naturlige første høydepunkt. Fordi låten er svært god, fordi publikum responderte, og fordi det kun handlet om bandet Muse.
Gjennom nesten hele resten av konserten er det selve sceneshowet som er i fokus. Enten det nå er flammene som stadig dukker opp, gigantiske flygende lyspærer på «Guiding Light», konfetti av Muse-kontanter i «Animals», en svær robot midt på scenen, diverse skuespillere, eller regelrett kinofremvisning på flere sanger der Muse blir tilsidesatt som et band som setter lyd til en stumfilm.
Bandet selv blir slukt av produksjonen, og selv om Matt Bellamy til tider fremstod som en jovial kar, at bassist Christopher Wolstenholme vugget lett og ledig etter rytmen, og trommis Dominic Howard så ut som en smilende Paul Cook fra Sex Pistols, manglet det noe mennesklig og personlig over hele seansen. Kontakten med publikum var minimal. Muligens med overlegg, men samtidig en forstyrrende mangel.
Det fantes dog høydepunkt. Nevnte «Plug In Baby» var massiv, «Resistance» der Bellamy og Wolstenholme stod mot hverandre på rampen var nydelig, «Knights Of Cydonia» skapte en enorm stemning, «Hysteria» og «Time Is Running Out» ga mersmak. De fleste av disse uten forstyrrende utenommusikalske elementer. Men for hvert høydepunkt kom to stemningsdrepere. For hvert glimt av bandet Muse fikk vi desto mer maskinell steril røre.
Til tider var alt så svært, pompøst og upersonlig at konserten på lille Garage for 350 personer for mange år siden virket like langt bak i tid som den faktisk er. Muse er ikke samme band, og det er greit, men Muse er nå på god vei mot å bli like lite rørende i liveformat som den moderne versjonen av U2. Så mye staffasje at det knapt er noe band igjen. Hva skjedde med å bare spille litt god rock?
«Supermassive Black Hole», «Uprising» og «Starlight» gjorde de siste tyve minuttene til en slags oppreisning, men Muse tok samtidig ut «Unintended» og «Map Of The Problematique» fra setlistene de har gjort de siste ukene. Hvis det å fyre av pyro og bygge scene er det som skal til for å være et bra band er Muse blant de beste i klassen. Men i min verden er ikke det nok. Skjønt, de mange tusen andre som var på konserten så ut til å leve godt med 2013-versjonen av Muse der de danset seg ut av stadionportene.
Muse spiller i Telenor Arena i Bærum onsdag 24. juli.
Totto Mjelde
