Bilal fremsto som en glad-misantrop da han slapp debuten 1st Born Second i 2001. En kattemjuk thug med nasal stemme. En artist som uavhengig neosoul-bølgen, – en sjanger som befinner seg i krysningpunktet soul og kontemporær r&b – sto støtt på egne ben. Ubesudlet av hippiene. Han var hardhausen som spilte inn lage-unge-musikk og samtidig formidlet downperioder på en fin måte.
Dét er sjelden vare i en ellers pretensiøs sjanger. Bilal utleverte sine svake sider og haltet over mørke, kantete trommer og dorske basslinjer. Han jamret og virket fortapt på et par marerittaktige låter. Vakkert, trist og interessant.
Philadelphia-sangeren forsvant plutselig – kun gledelig avbrutt av Love For Sale, oppfølgeren som aldri ble gitt ut som en offisiell utgivelse. Ni år etter kom Airthight’s Revenge, et temmelig middelmådig album som aldri rettferdiggjorde Bilals ofte nedtrykkende tankegang.
Ferske A Love Surreal handler i god tro. Lag på lag med psykedeliske fibre, sammensatt av dyktige studiomusikere som skal sidestille jazz, funk og en hint av r&b. Romatisert gjennom kreative øvingsdager, bare for å få gjenskape følelsen av fordums tid («Back To Love»). Uheldigvis er eimen av meditative gitar- og synthharmonier med substans («Climbing», «Winning Hand») for mye tilstede.
«Back To Love»:
Bilal har riktignok alltid flørtet med ovennevnte sjangre. Men med A Love Surreal omfavner han heltene sine på en litt kjip måte. En holdning som etterlater en bitter ettersmak.
Han skriver fremdeles godt («Right At The Core») og falsetten til sangeren er fortsatt en av de beste vi har («Astray»). Det må nevnes at «West Side Girl», albumets utvilsomt sterkeste spor, står til tjue i stil – et spor som produksjonsmessig er tro mot den Bilal vi ble kjent med over et tiår siden.
Allikevel er det vanskelig å komme bort i fra at A Love Surreal tyr til enkle knep. En soulsanger fra øverste hylle som tyr til retro-trenden når han sliter med å fornye seg. Å hedre sine forbilder, hente inn de riktige studiomusikerne, sy det sammen til en nesegrus beundring av inspirasjonskildene er en løsning som fort blir for enkel, og faller gjennom.
Den enkle løsningen verver nye tilhengere og tilfredstiller fanskaren som syns det er rått med et retroaktig album. Men med det potensialet Bilal har, føles det mest av alt som en reserveløsning.
Ali R. S. Pour
