20 år gammel knurret Kelis om hvor mye hun hater deg. Vi ble introdusert for en smule fryktinngytende tøffas på singelen “Caught Out There”, hentet fra debutalbumet Kaledioscope (1999). Produksjonsduoen Neptunes, som definerte urbanlydbildet sent på 90-tallet og første halvdel av 00-tallet, pekte ut newyorkeren som deres protesjé.
Catchy synthriff, “flate” trommer, pakket i et popsensibelt uttrykk med Kelis i hovedrollen gjorde henne til r&b-stjerne, noe hun vil ha seg frabedt. Eks-konen til raplegenden Nas har begeistret mange med sin raspete og habile sangstemme: Hun fremhevet den meget gjenkjennelige Neptunes-lyden med glans. Men som alle gode ting tok samarbeidet med produksjonsduoen slutt etter to påfølgende fullengdere (Wanderland (2001) og Tasty (2003)).
Kelis gjorde seg ikke bort på den første halvdelen av post-Neptunes-æraen. Kelis Was Here var en eklektisk og urban affære. Men med sin uredde holdning, eller mangel på innsikt – alt ettersom – forlot Kelis plattformen som hun behersket så godt. Flesh Tone, et elektronisk, dansevennlig og guettafisert anlagt album ble sluppet, og hun mistet like mange fans som hun sanket inn.
Så ble det stille. Fire år etter ovennevnte plate slipper 34-åringen Food. Kelis blir ofte nevnt som en kompromissløs artist som går egne veier, så kontrasten fra å være Neptunes-yndling, til dancediva på Flesh Tone, og nå en nostalgiker på Food, er merkbar. Det nye kapittelet er formet av, noe overraskende, indiemajesteten Dave Sitek fra blant annet TV on the Radio. Kelis er flankert av et 13-manns orkester og albumet beveger seg djervt fra soul, funk, bittelitt pop og afrobeat – med et bånd knyttet til mat i bunn.
Se musikkvideoen til «Jerk Ribs»:
Singelen “Jerk Ribs” har smooth basslinje, perkusjon, og horn nikker mot riktig så fet afrobeat, og “Hooch” og “Cobbler” er blant de andre kuttene som føyer seg i samme rekke. Åpningssporet “Breakfast” får i gang ballet, og hun gjør en god figur når hun demper seg på “Floyd”, en søvndyssende og harmonisk sak, og den søtladne coverversjonen Labi Siffre-balladen “Bless The Telephone” må også nevnes.
“Noen ganger så pratet vi bare om mat. Vi kokkelerte, lagde en melodi, også spiste vi. Også lagde vi mat igjen”, sier hun til The Guardian, og føyer til at Food handler mer om å fange essensen i retrolyden enn å hylle gamle bragder. Og hun kommer seg helskinnet gjennom seansen. Det høres ikke “gammelt” ut for formens skyld – det er derimot mye friskere enn det man skulle anta. Kelis ønsker – til tross for noen feilskjær her og der i løpet av karrieren – å etterlate seg merkbare avtrykk. Det gjør hun med Food, hennes sterkeste album siden Tasty.
Ali Soufi
