«Jeg ble født med en fuzzboks i munnen,» erklærer Thurston Moore før låt nummer to, og fortsetter: «Etter de klippet navlestrengen som bandt meg og min mor sammen trampet hun på den. Og resten er historie.» Omtrent så mannevondt låter tidvis det soniske universet som ble satt på pause da Moore og Kim Gordon, frontfigurene i Sonic Youth, gikk fra hverandre i fjor.
Allerede da har konserten tatt nesten et kvarter, og det på heller forglemmelig vis. Men støyrockkatarsisen begynner sakte å ta form idet bandet drar igang en skitnere versjon av «Pretty Bad» fra soloalbumet Psychic Hearts.
Med en stryker på slep bygges forventningene om det naturlige opp: At Moore og band skal vie brorparten av de tilmålte tre kvarterene til Moores sarte og amorøse album av fjoråret, Demolished Thoughts. Men i den grad fiolinen faktisk brukes er det til å fylle det krakilske støyhavet ytterligere. For iblant en sonicyouthsk hyllest til Roky Erickson i form av «Empire of Time» angriper Chelsea Light Moving også øyapublikummet med en minuttkort hatlåt om hippier.
Når en saksofonist avslutningsvis stepper inn for å delta på A Thousand Leaves-kuttet «Wildflower Soul», forsterkes kun brutaliteten ytterligere gjennom transcendental dommedagsstøy. Og når en middelaldrende festivalrocker i publikum skyver fingrene inn øregangene, mens karer som tilsynelatende har sitt første møte med Sonic Youth nikker anerkjennende, da forstår man at Thurston Moore har gjort det eneste rette for denne konserten.
Har man sett det legendariske klippet hvor Moore anklager kapitalismen for å ødelegge ungdomskulturen, vet man at han snakker på en måte som oser av apati, noe han også gjør første halvdel av Øya-konserten. La det dermed stå som et klart tegn at selv han endelig gliser i det han forlater scenen.
Kim Klev
