Ryan Adams har brukt det siste tiåret på å nøytralisere, fremmedgjøre og skuffe den store delen av fanbasen som fikk hjertet knust av den monumentale debuten Heartbreaker (2000) og hang med videre på Gold (2001), for så å ramle av i den uregjerlige strømmen av mer eller mindre gjennomarbeidede utgivelser som fulgte.
11 år (og minst like mange utgivelser) seinere begynner det å bli nokså tydelig at denne tøylesløse produktiviteten både er en velsignelse og en forbannelse. Vel forhindrer den Adams i å fremstå som det mange nok skulle ønske han var – en stabil og årviss leverandør av røft emosjonell countryrock – men det ligger samtidig et overskudd og en energi i denne måten å skape musikk på som utstyrer hans beste øyeblikk med en særegen, uvøren oppdrift.
Disse 21 låtene, som ble spilt inn samtidig som Easy Tiger (2007) og lagt i arkivet fram til, er ikke bare et godt eksempel på ovennevnte tese. De representerer i tillegg noe av det mest helstøpte jeg har hørt fra denne kanten nettopp siden nevnte Gold, og de gjør det tilsynelatende uten anstrengelser.
Ledestjernen i dette røft tilhogde universet kan ganske enkelt lokaliseres som The Replacements, åttitallsbandet som framfor alt bragte sammen desperat punk og uimoståelige poplåter under fanen «alternativ rock». I likhet med dét bandets frontfigur, Paul Westerberg, puster Adams nerve og sjel inn i tilsynelatende simple låtstrukturer, og utstøter gjerne tiår med rockehistorie i ett enkelt utpust.
I tilfellet Adams handler det først og fremst om gode låter, og de er i et klart overtall på III/IV. Start med det stemningssettende åpningssporet «Breakdown Into The Resolve» og beveg deg videre til vemodig-dekadente «The Crystal Skull», powerpop-karamellen «No» eller den episke, LA-sleazy avslutningslåten «Kill The Lights». Mellom disse ytterpunktene løser albumet seg opp i én stor bevegelse – som riktignok mangler det helt klassiske øyeblikket de to første soloplatene hans huskes så godt for, men som like fullt viser at manglende impulskontroll og produktivitet kanskje er Ryans Adams’ viktigste og ikke så altfor hemmelige våpen.
Marius Asp
