Kate Bush er en inspirasjonskilde for horder av unge artister i dag, uten at navn skal nevnes – da blir man kjapt beskyldt for lat, sjåvinistisk musikkjournalistikk. La det likevel være sagt at kvinnens originale, eventyrlystne og teatralske vri på popmusikk – hennes gjentatte sonderinger av poplåtens potensielle utkanter, kort oppsummert – er et temmelig konstant referansepunkt i 2011, på linje med Cocteau Twins, My Bloody Valentine og annen lyd fra det avanserte åttitallet.
At hun følger opp det svært vellykkede og vellykket svære combacket Aerial (2005) med en restaurering av to sentrale øyeblikk (om enn ikke blant høydepunktene) i katalogen, The Sensual World (1989) og The Red Shoes (1993), er på sett og vis en liten skuffelse. Jeg skulle veldig gjerne likt å høre det nyskrevne albumet som etter sigende skal være ferdigstilt – først og fremst fordi det alltid er interessant å betrakte tidsånden gjennom de panoramiske, fargesterke brillene til Kate Bush.
The Director’s Cut er like fullt, blant en del andre ting, en nyttig og poengtert påminnelse om hvilken kunstnerisk egenrådighet og framsynthet som hele tiden har vært dynamoen i denne karrieren. Det nærmest idiotisk innlysende eksemplet er «Deeper Understanding», standsmessig oppdatert med autotune, som et selvbevisst hint om hvor ytterligere aktualisert problemstillingen hun reiser i låten har blitt i løpet av de siste 20 årenes teknofile tildragelser. Sønnen Bertie (12) bidrar med vokal på refrenget, den tidstypiske fretless-bassen fra originalen er intakt; fortida biter nåtida i halen med fornyet kjevekraft.
«Deeper Understanding»:
De fleste oppjusteringene her er av subtilt ommøblerende karakter. «This Woman’s Work» ville sikkert vært forheksende vakker om så den ble spilt baklengs og i blinde (sjekk i slengen ut Maxwells nydelige versjon fra 2001), og den ribbede rhodes-versjonen hun her serverer er på sitt beste en mesterøvelse i vektløshet.
På «Top Of The City» antar originalens euforiske utbrudd et mer muskuløst og progga uttrykk, mens «The Red Shoes» fungerer ypperlig i en organisk, tørrere setting. Og det nå ordløse, várt nynnede refrenget på «Moments Of Pleasure» masserer på et mystisk vis hjertemusklene enda hardere enn resignasjonen i det opprinnelige «just being alive / it can really hurt». At hun har bikket 52 lar seg først og fremst høre på det senkede stemmeregistret, men et myndig, for ikke å si voksent ønske om å plukke vekk og rydde opp framfor å legge til er også hørbart gjennom de elleve nyinnspillingene.
Det eneste virkelige feilskjæret blant disse rekonstruksjonene befinner seg helt til slutt på albumet. «Rubberband Girl» blir i denne sammenhengen fyllstoff; Bush på låvefest med Stones som steint, kleint backingband rimer bare ikke, særlig ikke stilt rygg til rygg med den uimotståelige tyggegummi-funken som dunker i hjertet av åpningssporet på The Red Shoes.
Den illustrerer et annet vesentlig poeng: Til tross for at enkelte av produksjonsteknikkene i overgangen mellom 80- og 90-tallet ligger som et hektisk slør også over damens egne utgivelser fra perioden, var Kate Bush blant de som håndterte dette uttrykket med størst eleganse. Låter som «And So Is Love» og «The Song Of Solomon» tjener dermed ikke allverdens på disse kosmetiske inngrepene – de er rett og slett ikke nødne nok.
Til syvende og sist er det umulig å avgjøre hvorvidt hun forbedrer disse låtene eller ei. Og det er heller ikke poenget. Joni Mitchell gjorde det med monumentale Travelogue (2002); Kate Bush gjør noe av det samme nå: Rekontekstualiserer sitt eget uttrykk og tar slik ytterligere kontroll over det, syr historien sin inn i samtida med egne, uregjerlige sting og gjør seg slik, gradvis, stadig mer umistelig. Det skal jaggu bli stas å høre de nye låtene.
Marius Asp
