Revocations to første album ga dem et finfint navn i den amerikanske metalundergrunnen, men da innflytelsesrike Metal Sucks kåret bandets David Davidson til nåtidens beste metalgitarist, tok det helt av. «Revocation who?» ble ytret gang på gang på nerdeforum, Twitter, blogger og Gud vet hvor.
Og ærlig talt, jeg hadde bare såvidt registrert bandet på radaren før David Davidson dukket opp i kåringen. Etter innkjøp av bandets to første album, var jeg dog overbevist: Revocation kommer fra samme komplekse kreativitet og undergrunn som for eksempel Mastodon, og de kan fort være på vei mot tilsvarende høyder som Atlanta-bandet etter landet på.
For med Revocations tredje album, Chaos Of Forms, har de blitt langt mer tilgjengelige, uten å gi slipp av tung forankring i amerikansk death metal og streng hardcore. Etter åpningen med «Cretin» går det rett på allsangrefreng på «Cradle Robber», før «Harlot» bringer breakdowns, heroiske basstrommer og deilige thrashriff til torgs. Tampa-style growling og boogieriff får vi også før låten er ferdig.
Utover platen fortsetter «Chaos Of Forms» å strekke seg i alle retninger. Riffene veksler om å sende tankene til Morbid Angel og Scorpions, men det sirkler hele tiden rundt moderne ekstremmetal, tenk nevnte Mastodon, Skeletonwitch-riffing, Gorjiras smarte arrangementer og shredding som hadde fått fire skoleklasser metalcore-helter pluss Avenged Sevenfold-gitaristene til å løpe tilbake til øvingsrommet.
Og tempoet til tross, sjekk hvordan Revocation mestrer seig sludge på «Conjuring The Cataclysm», før låten eksploderer i en stakkato akkordorgie norsk black metal-band ikke kunne gjort bedre på sent 90-tall.
I et år som seiler opp til å bli bunnsolid på metalsiden (Machine Head, Opeth, Unearth, Mastodon, og goddamn, jeg elsker også In Flames-albumet), er Revocation Chaos Of Forms en av de sterkeste og mest progressive utgivelsene. Jeg er meget spent på hva denne gjengen kommer opp med på sine tre-fire neste album. Det lukter storhet lang vei.
Asbjørn Slettemark
