For ordens skyld: Nofx har vært favorittbandet mitt i snart tjue år, helt siden de tidlig på nittitallet var særdeles delaktige i defineringa av skatepønksjangeren. De færreste trodde vel på det tidspunktet at Mike, Hefe, Eric og Erik skulle turnére med ny musikk lagd etter gammel mal i 2012. Bare det å sette penger på at alle skulle være i live tjue år seinere ville gitt brukbare odds.
Nofx har alltid veid opp samfunnskritikken med rause mengder infantil, absurd og smart humor – noe som har gjort at de har utmerka seg i et pønkselskap som tidvis har hata verden for mye til å beholde glimtet i øyet. De siste åra har gutta blitt litt vel løse i snippen – særlig musikalsk, noe som har resultert i middelmådige Wolves in Wolves Clothing (2006) og Coaster (2009). Med Self Entitled tar de et langt skritt i riktig retning – bakover. De har lagt bort alt som ligner på jazz, reggae og pop, og øser på med evig galopperende trommer under riff som både er inspirert av gamle helter og tidligere utgaver av seg selv – etter 30 år er ringen slutta.
«Secret Society» hadde glidd fint inn på Bad Religions Against the Grain, «I believe in Goddess» nikker respektfullt og takknemlig i retning av Black Flag, og «She Didn’t Lose Her Baby» er 2012-varianten av «She’s Gone» fra White Trash Two Heebs and a Bean (1992).
Fat Mikes fortelleregenskaper gjør at Nofx – i motsetning til enkelte andre pønkband som begynner å trekke på åra – ikke trenger å begrense seg til å kverne ut «fuck authority» på 15 forskjellige måter gjennom ei plate. Det er ingen tvil om at den arrogante, rappkjefta og åpenlyst pilleknaskende frontfigurens teksttalent har vært avgjørende for at bandet har makta å holde seg relevant i snaut tre tiår.
Mike Burkett, som ubarmhjertig har blitt kalt Fat Mike siden han la på seg 5 kilo i løpet av en sommer på college, har alltid vært en mester på satirisk raljering, de siste åra har han også vist at han evner å være personlig. Og når en kar som vanligvis gjemmer seg bak en skuddsikker vest av kynisme og ironi plutselig snakker rett fra hjertet blir effekten desto større.
Platas eneste treige låt – «I’ve got One Jealous Again, Again» – forteller historien om Fat Mike og konas skilsmisse gjennom platesamling-delinga – en sår og knallgod oppfølger til «We’ve got Two Jealous Agains» som ti år tidligere beskrev den omvendte prosessen.
Låta – som utmerker seg på et album som støtter seg mer på jevnhet enn på voldsomt høye topper – er representativ for stemninga på Self Entitled, selv om den skiller seg ut musikalsk. Plata er markant mørkere og bitrere enn de foregående, de mollstemte låtene er i overtall, og de reine tullelåtene er droppa. Dette gjør albumet langt mer helstøpt enn de to siste platene deres – og jeg er en av dem som synes flere av Nofx’ beste stunder er tufta på bandets evne til å kombinere fart og melankoli.
Pønkere som pusher femti kan lett framstå som noe krampaktige, men Self Entitled viser at Nofx fortsatt er i sitt rette element. De trenger ikke å bevise noe – det har de ikke trengt på ei god stund. Dét faktumet parra med mantraet om at de uansett bare spiller for sin egen del har resultert i et band som har pønkhistoriens laveste skuldre. Og selv om Self Entitled ikke vil bli huska som en Nofx-klassiker, er det det beste de har gjort siden War on Errorism (2003) – den sterke fireren kunne like gjerne vært en svak femmer.
Det er ingen som forventer at Nofx skal finne opp kruttet på nytt, i pønksammenheng har de allerede vært med på å gjøre det én gang. Vi forventer ikke en ny The Decline heller, band lager stort sett bare ett magnum opus. Det vi forventer er å hvert tredje år få servert en ny dose melodiøs og kontant pønk med fiffige tekster. Denne gangen har skatepønkens gla’rusa gudfedre gjort jobben.
