Jeg har aldri vært på en bedre konsert av denne størrelsen, sett en lekrere sceneproduksjon eller vært vitne til en mer karismatisk og energispredende artist på en arena med kapasitet på 23.000 publikummere.
Fansen i golden circle løper – nærmest desperat – rundt i det avsperrede området i det tonene til «Stay» ljomer utover salen. Rihanna entrer nemlig ikke scenen som de ivrige har møtt opp tidlig for å stå så nærme som mulig. I stedet spankulerer hun bestemt, uforstyrret og målrettet på tvers av salen og ender opp på en opphøyd, hvit boks.
Hvert ord den karibiske stjerna sier responderes med jubel. Hver eneste bevegelse like så. Det er umulig å ta øynene bort fra det nærmest utenomjordisk karismatiske vesenet som står i midten av salen.Og det er ikke bare Badgyal Riri som fanger blikket. Dette er den desidert beste produksjonen jeg noen gang har sett i Telenor Arena. Rihanna overgår glatt Justin Bieber, Beyoncé og Justin Timberlakes konserter på samme scene. Her brukes den ellers umulige konsertsalen og scenen på ypperlig vis.
Etter låter som «Love the Way You Lie (Part II)», «Woo» og «Pour It Up» pumpes «Bitch better have my money» ut av høyttalerne. Bandet stiger opp fra orkestergraven og konserten har allerede toppet seg selv. Rihanna synger og danser seg lekent gjennom «Consideration» og tar oss tilbake til «Live Your Life «,»Run This Town» og gjesteverset på Kanyes «All of the Lights».
Det sylskarpe bandet får all plass det fortjener og beviser at selv en millionproduksjon med mye elektronisk musikk kan gi den gamle, gode livefølelsen. Rihanna personifiserer det evig etterlengtede x-faktoret. Rihanna er rockestjerne. Rihanna har en helt egen genuinitet i hver bevegelse, hver tone og hvert ord. Hun gjør alt fra EDM («Where Have You Been») til poprock («Fourfiveseconds») like overbevisende som låtene fra hennes eget habitat («Man Down», «Rude Boy», «Work»).
Selv når Rihanna tar den rutinemessige praten med publikum klarer hun å overbevise med sin ekthet. Hun prater og banner og passer på at jentene på første rad holder ut til siste minutt.
Det blir, så klart, ekstase i salen til «Work». Mashupen av Calvin Harris og Ina Wroldsens «How Deep is your love» og hennes egne «We found love» er både smart, aktuelt og musikalsk. I tillegg ble «Diamonds» – med hele salen sine lysende telefoner i lufta – et gåsehudøyeblikk jeg sent vil glemme.
Adiele Arukwe
