Den britiske trioen (kvartett på scenen i kveld) Friendly Fires har vært nominert til Mercurypris og Brit Awards, og blitt spådd en lysende fremtid av det meste av toneangivende, britisk presse siden debutsingelen i 2007. Allikevel er det fortsatt bare et knippe nordmenn som har stiftet bekjentskap med den dansbare, diskoinspirerte indierocken deres. Men som vokalist Ed Macfarlane avslutter kveldens Oslo Live-konsert med å si: «We’ll come back so that we can get to know each other better”.
Og godt er det. For det spruter både spilleglede og rent hardt arbeid av de fire guttene under det knappe timeslange settet. Macfarlane har svettet gjennom den blå skjorten sin kun to låter ut i konserten, og det skyldes hovedsakelig svært heftig dansing. Og det ettermiddagsglisne, og foreløpig ikke spesielt danseglade, publikummet får seg kanskje en romperistende overraskelse, for han hadde i alle fall kommet for å danse.
Friendly Fires tjener mye på sin karismatiske frontfigur, selv om også resten av bandet gjør sitt for å engasjere der de bytter på å slå hardest på sine to trommesett. Macfarlane er også ute i publikum ved et par anledninger og får nærkontakt med de ikke fullt så svette tilskuerne. Men det er en fin linje mellom god underholdning og bare kleint publikumsfrieri – jeg syns han faller ned på riktig side.
Bortsett fra kroppsspråket er kommunikasjonen fra scenen begrenset til låttitler og ”cheers” underveis. Og selv om cheers har flere betydninger på engelsk, og vokalisten mest sannsynlig mente den som betyr «takk», så virker de fremmøtte mer opptatt av å skåle og drikke enn å danse. Det påvirker ikke bandet nevneverdig, der de raser gjennom sambaflørten ”Jump in the Pool”, den umiddelbare popperlen ”Blue Cassette” og den litt mer intetsigende ”True Love”. Blåsere kommer inn og ut, og er for øvrig et meget godt og funky tilskudd til liveuttrykket. Selv om de ikke alltid høres like godt, og jeg blir stående og lure litt på hva den Doc-liknende eldre saksofonisten gjør blant de ellers så unge britene.
Bandet hopper inn i en energisk versjon av ”On Board”, og fortsetter med ”Show Me Lights”, som kler liveformatet godt. Derifra blir det noe anonymt og ensformig, noe som også låtene til Friendly Fires generelt lider litt av. Og selvfølgelig; det kan godt være at du allerede har fått overdose av dansepunk/indiedisko-bølgen som har ligget og boblet på 2000-tallet, eller at du syns poporienteringen grenser til det overfladiske. Eller at du rett og slett ikke liker å danse noe særlig. Konserten avsluttes i alle fall med en smak av brasiliansk karnival signert rytmeseksjonen, og et kjapt dansekurs fra Macfarlane – og jeg er mer enn underholdt. Hvem skulle tro at en tilsynelatende stiv brite hadde så mye samba i seg?
Karina Lystad
