La Roux: La Roux
[Polydor/Universal]
Rødtopp og ringrev leverer topptung tålmodighetsprøve fra det forfrosne hjertet av åttitallet.
Den frekke singelen ”In For The Kill” bør du ha fått med deg nå. Den selvtitulerte debutplaten til elektronikaduoen La Roux, som består av den rødhårede chanteusen Elly Jackson (21) og den langt eldre produsenten Ben Langmaid, byr på mer av det samme, i det minste rent umiddelbart – vi snakker et iskaldt, synthtungt og svært tidsriktig gufs fra 25 år tilbake, da The Human League, Eurythmics, Soft Cell og Visage lydla sin kollektive fremmedgjorthet med de blankeste soniske overflater.
Skjønt, duo og duo: Det er liten tvil om at det – i det minste fra et reinspikka presseperspektiv – er minst like fruktbart å betrakte La Roux som nok et tilskudd til den høyst salgbare kategorien ”unge, kvinnelige og lett ”egenrådige” (hun har skikkelig rødt hår, altså!) soloartister” som skyller over oss ad nausaeum i disse dager. Men i motsetning til Little Boots og Florence & The Machine, for å nevne to britiske nykommere det føles uunngåelig å sammenligne Elly Jackson med, viser det seg her å være mindre å hente enn det som først møter øret.
For, altså, ”In For the Kill” er slett ikke noen dum introduksjon til dette universet, og ”Tigerlily” følger fremragende opp; her tvinnes en fornemmelse for catchy melodier og en frakobla eleganse sammen med nærmest irriterende presisjon. De to neste sporene – ”Quicksand” og ”Bulletproof” – er kun små hakk svakere, men derfra setter nedturen klørne inn i lytteropplevelsen med rå kraft; en skrikende mangel på minneverdige låter gir plass til refleksjoner over Jacksons etter hvert nokså enerverende stemme og det påtrengende fraværet av dynamikk i prosjektets kjerne. Kall det gjerne britisk inflasjon; sikkert er det at godviljen for fargesterke nykomlinger med som boltrer seg over verdens blogger begynner å bli tynnslitt nå.
Marius Asp
