Vi har forlatt gutta i krysset Brabazon Street/Driefontein Road, tjukken med det altfor lille bønneteppet på pressesenteret, Queen i resepsjonen, Innocent på restauranten og resten av gedigne Johannesburg. Vår nye hjemby her nede de neste dagene er Bloemfontein.
Byen viste seg fra en solrik, men folketom, side da vi kjørte fra flyplassen og til hotellet. Bloemfontein fremsto som et gigantisk Lillestrøm klokka 0300 natt til en helt vanlig tirsdag. Sivilbefolkningen glimret med sitt fravær, og vi så flere uniformerte politimenn enn noe annet. Ok, akkurat det med de bevæpna sikkerhetsfolka er noe annerledes enn Romerikes hovedstad midt mellom Oslo og Gardermoen. Men, ellers! Kliss likt, bortsett fra størrelsen. Politibeskyttelsen i denne ganske fredelige byen er formidabel. Vi mistenker et eller annet statsoverhode for å være i byen, for dette var imponerende frammøte av gutta i blått.
Hotellet – eller skal vi kalle det gjestehuset – ligger i en knøttliten og bortgjemt gate, så vi fikk hjelp av et tosifret antall frivillige til å tolke kart, bestille transport, misforstå kart, avbestille transport og ikke minst; viktigst av absolutt alt: Thomas fikk sin walkie-talkie-debut da mannen på transportsentralen måtte høre fra ”kunden selv” hvor det var de skulle. Suksessen var uteblivende. Thomas trykket inn den ene, store knappen på walkie-talkie’n og sa et høyt og tydelig ”hello?”, men fikk bare stillhet i retur. Sjåførene snakket en blanding av engelsk, zulu og fransk samtidig som de drev med et tegnspråk som bestod av lett klapping med flat hånd midt oppå hodet. Alt sammen i en og samme setning. Ganske magisk.
Etter solide omveier, kom vi oss fram til et pussig hus med stråtak og et lite svømmebasseng med så slimete vann at du kan gå tørrskodd på tvers av det. Huset er veldig fint, men innetemperaturen ligger rundt ti grader, og restauranten på ”hotellet” består av den kritthvite ektemannen til bestyrerinnen som insisterte på at vi skulle se hvordan han lagde maten.
”Her er frityrgryta med poteter.”
”Der er dampkokeren med kyllingen og pølsene.”
”OK?”
Det var rart, ubekvemt og uvant, men det er vel sånn de driver butikk her i Blomsterfontenen. Kyllingen var grei, pommes frites’en var knall og pølsa smakte slik jeg tror den uvaskede hånda til en frisør smaker på slutten av en lang dag, hvis du koker den først.
Om dette innlegget finner veien til det deilige internettet, betyr det at det er liv i den stivfrosne internettkabelen nede i det nærmeste vi kommer en resepsjon her, og da er vi to lykkelige herrer. Den lave temperaturen kan for øvrig ha noe å gjøre med at det er ca 7 meter opp til stråtaket på rommene våre, og da tar det litt tid å fylle rommet med, vel, romtemperatur.
I går kveld var det ingen blogg, siden vi live-blogget hele kvelden fra kampen mellom Algerie og England, og dagens utgave er ikke verdens lengste pga reise og kulde. Men, i morra er vi på plass hele dagen og da blir det en forhåpentligvis kolossal blogg i løpet av kvelden. Ooh la la!
I morra sender vi direkte på deilige NRK P3 mellom 1203 og 14. Det blir strålende hyggelig. Varm oss gjerne med både mailer, sms’er og spørsmål via Facebook. Vi tar i mot alt med bunnløs takknemlighet.
Utvilsomt: Heia VM!
Litt på vent: Heia Bloemfontein.
