Fleet Foxes, Sjøsiden
Seattle-revenes skjeggete, svevende folkpop funker best på plate.
Under Turbonegro-konserten i går kveld ble det observert en standhaftig flaggermus som sirklet over Enga. I solskinnet på Sjøsiden letter en due idet Fleet Foxes setter i gang. Unektelig kledelig, idet skjeggete klemmer utleveres mellom barske karer og kvintettens luftige harmonier nærmest umerkelig blir ett med elementene.
Med sin flotte, selvtitulerte skive og en minst like råsterk EP i bagasjen, er det ikke til å komme unna at visse forhåpninger skal imøtekommes på Øya. Bandet lykkes sånn halvveis: Det låter både samspilt og -sunget, og nydelige øyeblikk som «Drops In The River», «Mykonos» og ikke minst «White Winter Hymnal», glatt en av årets tre beste og slitesterke melodier, kan vanskelig skape noe annet enn en rolig følelse av tilfredsstillelse i hjarterota til en heldig tilskuer.
I konsertsammenheng forvitrer imidlertid deler av originalenes dempede magi; intimitet og inderlighet begynner etterhvert å te seg som søvnig likegyldighet, og mangelen på motstand gjør at utålmodigheten til slutt begynner å dunke i tinningene. Bandets verbale kommunikasjon med publikum inntreffer hyppig; det er bare synd at det er umulig å høre hva de joviale guttene ønsker å fortelle oss. Synd, egentlig, for både låtene og et vennlig innstilt publikum hade fortjent det beste.
Marius Asp
