Artikkelen er skrevet av Harald Are Lund, Thomas Felberg og Silje Strømmen.
Det er klart for to nye timer med herlig musikk og historie med P3s Harald Are Lund.
I første time byr Harald på ny musikk, signert blant andre Lia Ices, Caroline, My Disco, Chitty Chitty Bang Gang, Mylittlepony og Queens Of The Stone Age. Sistnevnte er for tiden i slaget, med en nymastret utgave av deres første album fra 1998, som også kommer med tilleggsspor.
Desutten blir det spilling av en Captain Beefheart låt fra 1972. Litt fortid blir det altså plass til i den første timen, men når Thomas Felberg kommer i studio i time to er det tid for enda eldre musikk.
Denne gangen får du første del av den to-deler lange historien Terry Reid. Du får blant annet servert 60-talls Terry Reid-låter som «Rich Kid Blues», «Without Expression» og hans versjoner av Donovan-klassikerene «Superlungs My Supergirl» og «Season Of The Witch».
Men først: Her er historien:
Unikt vokaltalent
Historien om Terry Reid er en pussig, og litt trist historie. Men den inneholder mye god musikk. Terry Reid ble født i Huntingdon i Cambridgeshire i 1949 og ble som tenåring oppdaget for sitt unike vokaltalent. I april 1967 platedebuterte han med Peter Jay´s Jaywalkers og singelen «The Hand Don’t Fit The Glove».
Låta ble ingen stor hit, men ga løfte om nok en britisk «hvit» r&b-røst på høyde med vokalister som Steve Marriott, Paul Rodgers, Steve Winwood, Rod Stewart og Roger Daltrey. Terry Reid var en «belter», som leverte sin versjon av det svarte amerikanske blues/r&b- og soul-uttrykket.
Terry ble raskt plukket opp av popprodusenten Mickie Most og fikk kontrakt med Epic Records i 1968. Første singel kom i april samme året, og han dannet sitt eget band – en powertrio helt i tråd med lignende band fra samtida som The Jimi Hendrix Experience, Cream og The Crazy World Of Arthur Brown.
Led Zeppelin?
Allerede i desember det året kom Terry med sitt debutalbumet på Epic Records. Plata Bang Bang You’re Terry Reid inneholdt en blanding av coverlåter og egne låter. Allerede her er konflikten mellom Terry Reid og produsent Mickie Most følbar. Terry vil helst rocke, men Most vil gjøre Terry Reid til popstjerne.
Reids egne låter, som «Tinker Taylor» og «Loving Time», viser at han definitivt har noe å gjøre i rocke-landskapet. Det er derimot mange om benet, og det er vanskelig å skille seg ut for det store publikummet.
Bang Bang You’re Terry Reid selger lite, men får flere gode anmeldelser. Terry begynner å turnere mye i USA, blant annet som oppvarmingsband for Cream. I løpet av 1968 får han tilbud av Jimmy Page om å synge og spille rytmegitar i et nytt bandprosjekt han og manager Peter Grant jobber med. Navnet på bandet er Led Zeppelin.
Nei, takk.
Reid er beæret over tilbudet, men med flere USA-turneer på plakaten, og en avtale med Mickie Most og Epic, takker Terry nei. Tidenes «lost band opportunity» er et faktum.
På en spillejobb sør-vest i England møter han bandet Band Of Joy. I bandet synger en hittil ukjent Robert Plant og en like ukjent John Bonham spiller trommer. Terry hører de spille, og får en idé. Dagen etter ringer han til Jimmy Page og sier han har funnet de folka Page leter etter.
Page hører gruppa, og Led Zeppelin er et faktum. Terry Reid har seinere uttalt at han er stolt av at han var med på å bringe Led Zeppelin sammen.
Brutalt
Terrys egen karriere går kommersielt sett trått. Han spiller mye live, særlig i USA, og begynner raskt å spille inn plate nummer to.
Oppfølgingsalbumet kommer ut i august 1969 og Move Over For Terry Reid blir møtt med gode kritikker – og lite salg. I tillegg ryker han uklar med produsent og sjef Mickie Most. Dette er mannen Terry har skrevet en eksklusiv kontrakt med, og etter en krangel om lydmiksen på den nye plata forlater han Mickie Most i protest.
Mickie svarer med å holde Terry Reid til kontrakten de har sammen i nesten fire år uten at Reid kan gi ut plater med noen andre. Dette legger karrieren til Terry i grus nesten før den har begynt.
Det er den triste og brutale sannheten.
Veien videre
Terry Reid slutter ikke å spille av den grunn. Han opptrer på små klubber og barer, og på 70-tallet fortsetter han karrieren med sporadiske plateslipp, dog uten det kommersielle gjennombruddet, men med mye god musikk og fantastiske vokalprestasjoner.
