I 2006 fikk det psykedeliske black metal-bandet Nachtmystium sitt gjennombrudd. Instinct: Decay var amerikanernes tredje album, og det toppet årets-beste-plate-lister verden over. Før denne utgivelsen hadde de vært kraftig inspirert av den såkalte andre black metal-bølgen, med grupper som Darkthrone og Burzum i front. Instinct var derimot ingen rendyrket black metal-plate slik forgjengerne Reign of the Malicious og Demise var.
Fansen reagerte på de musikalske krumspringene, men Nachtmystium ønsket ikke å endre sin nye kurs. Bandets grunnlegger, Blake Judd, fant derfor på albumkonseptet Black Meddle. Her kunne de eksperimentere fritt, og de lot seg inspirere av gamle helter som Black Sabbath, The Doors og Pink Floyd. Både del en og del to av albumserien ble hyllet for sin nyskapende blanding av black metal og psykedelia, og bandet nådde en stadig større publikumsskare.
Nå er derimot Meddle-kapittelet lagt dødt. Silencing Machine skal etter sigende gå i fotsporene til Instinct, og Nachtmystium nærmer seg gamle jaktmarker igjen. Men det er ikke utelukkende positivt, og deres nye album er langt fra så interessant som en skulle håpe.
Åpningslåten ”Dawn Over the Ruins of Jerusalem” er en kjapp og lett gjenkjennelig black metal-komposisjon, dominert av klangfylt vokal med vreng og giftige, kalde gitarer. Sanford Parkers synth er krydderet i matretten og legger til en ekstra dimensjon i musikken, og melodien glir nesten umerkelig inn i det noe seigere tittelsporet.
“And I Control You” er ikke så verst, og forener psykedelia, post-rock, black metal og industrial. Synth og bass ligger til tider langt fremme i lydbildet, og den stadige gjentakelsen av musikalske mønstre sender ørene i døsig transe. Det låter dissonant, jazzy og ondt. Det samme gjelder “The Lepers of Destitution”, platas lengste og kanskje mest varierte låt. Se for deg at du vandrer i en tett, mørk skog, før du plutselig kommer over en lysning med kraftig solskinn. Doomy gitarer, synth og bass flyter sammen i en seig masse og den desperate vokalen bader i klang.
“Borrowed Hope and Broken Dreams” er melodiøs, melankolsk og drømmende black metal. Det høres ut som Anathema kommer på besøk med piano og rengitar, og dette oppsummerer Nachtmystiums evne til å dytte grenser. Bare synd det ikke er mer av det på dette albumet. På “I Wait in Hell” går mange av de samme melodlinjene igjen. Tempoet øker mot slutten, men selv om det høres både slemt og giftig ut, klarer det ikke å fenge. Den svingende, black’n’roll-aktige “Decimation Annihilation” skiller seg derfor positivt ut med swingjazzpartier og en besynderlig atmosfære.
Frosten vender tilbake i “Reduced to Ashes” med golde riff og hjemsøkende røst. Dessverre glir også denne forbi i stillhet sammen med “Give Me the Grave” som slår til med et allsangrefreng (!) i kofferten. Finalen, “These Rooms in Which We Weep”, er doomy og treig, med vevre klokker fra Parkers synth. De ligger noe høyt i miksen, og er mer irriterende enn stemningsfulle. Vokalen låter heller ikke særlig inspirert, og det hadde vært mye å hente dersom den hadde vært mer variert og engasjert.
Silencing Machine er for så vidt et komplett album, men dessverre altfor kjedelig. Borte er gitarsoloer og instrumentaler på syretripp, klangdryppende passasjer ispedd galskap og merkelige overganger. Elementene som gjorde Nachtmystium interessant og brakte dem opp og frem, er luket ut, og for å være et band som har gjort karriere av å prøve nye ting, føles dette albumet litt ”trygt”. Men hvis du er blant dem som savnet Nachtmystiums black metal, så får du en grei dose av her. Jeg for min del ville funnet et annet band å høre på.
Helle Stenkløv
