Som en drivende kraft i Sonic Youth, åtti- og nittitallets kanskje mest innflytelsesrike band i alternativsfæren, kunne Thurston Moore forlengst lent seg tilbake og latt den gedigne bandkatalogen gjøre jobben for ettermælet. Men Moore er fortsatt en skrubbsulten kunstner, og takk og pris for det.
Med de ni låtene på denne tredje soloplaten viser han med all tydelighet at det fortsatt finnes uutforskede randsoner av SY-universet. Beck Hansen er for anledningen hanket inn som produsent, og han gjør det han skal, stødig, spartansk og smakfullt, med åpent stemte kassegitarer og Samara Lubelskis fiolin i begivenhetenes gjennomgående krispe, klare sentrum. De melodiske krumspringene og dissonansen som har preget Thurston Moores modus operandi i en halv mannsalder dominerer aldri, men flyter snarere innover lydbildet som sporadiske makrellskyer over en blå himmel.
«Benediction» åpner ballet med en enkel, vakker melodi svøpt rundt en kjærlighetserklæring med enkelte foruroligende islett («you better hold your lover down/ and tie her to the ground«), og allerede her åpenbarer albumets likheter med Becks deppsterverk Sea Change (2002) seg, ikke minst lydmessig, med linjene strukket tilbake til stykerarrangementene Robert Kirby gjorde for Nick Drake på Five Leaves Left og Bryter Layter.
Påfølgende «Illuminine» og «Circulation» utbroderer stemningen ytterligere; de synes alle basert på ideer som ville kunne fungert ypperlig på en hvilken som helst av det siste tiårets Sonic Youth-utgivelser, men den åpne, sobre produksjonen tillater låtene å strekke seg i andre, uventede retninger.
Thurston Moore – «Circulation»:
Fantastisk blir imidlertid albumet først i løpet av dets andre halvdel. Nøkkelsporet «Orchard Street», som strekker seg over nesten sju minutter, kuliminerer i et klimaks der størrelser som Steve Reich og Alice Coltrane lusker i bakgrunnen. De psykedeliske skruene strammes på på «Mina Loy», et av mange intenst vellykkede kunstnerportretter fra denne mannen, mens den hovedsakelig instrumentale «Space» glitrer eventyrlig gjennom en skodde av tjukk, skimrende gitarplukking og narkotisk vellyd. Nevnes må også avsluttende «January», der harpist Mary Lattimore leverer et knippe hjerteskjærende detaljer.
Plukk for all del med deg Moores forrige soloplate, Trees Outside The Academy (2007), om du ikke allerede har den. Den klinger ikke like vakkert som Demolished Thoughts hele veien, men utgjør et kanskje enda mer poengtert destillat av Thurston Moores nærmest utenomjordiske kvaliteter som låtskriver og musikalsk tenker. Måtte han holde seg ung lenge.
Marius Asp
