Samling på Sørlandet

 

Hør podkast-serien «Barnevernsbanden» her!

 

 

Tolv år gammel ble hun plassert hos en fosterfamilie, den fjerde omplasseringa på et år. To uker seinere badet hennes ferske fostermor naken i husets boblebad. Mannen satt på verandaen ved siden av.

– Hun sa at jeg bare måtte ta av meg klærne om jeg ville. Det er ikke normalt å si sånne ting til et barn.

P3 Dokumentar har snakket med fostermoren, som har hatt mange fosterbarn opp gjennom årene. Hun mener episoden helt sikkert har hendt.

– Ja, hvis du har sett stedet vi bor vil du se at ingen naboer kan se oss. Jeg var naken i boblebadet, akkurat som i dusjen. Det var helt naturlig.

Tenkte du hvordan fosterbarna kunne reagere på nakenheten?

– Nei, egentlig ikke. Det var jo hjemme hos meg selv. Men hvis jeg hadde omsorgen for en gutt gikk jeg aldri naken.

Aline ville flytte hjem, men mora hennes mistet omsorgsretten.

– Etter det hatet jeg dem og ville bare vekk derfra, men barnevernet nekta og sa at jeg måtte gi dem en sjanse. Til slutt satte jeg fyr på rommet mitt og stakk fra huset. Fra utsida kan jeg framstå som en ungdom som hadde adferdsproblemer, det er jeg klar over. Men jeg mener det var en reaksjon på et veldig sykt system.

– En serie av omsorgssvikt

Norge er i verdenstoppen over land som tar over omsorgen fra familien med tvang.

– Norge bruker over fire milliarder på fosterhjem og institusjoner – hva om vi hadde brukt mye av de pengene i hjemmet?

Det spør Øyvind Håbrekke, faglig leder for den kristne tankesmia Skaperkraft. Han er tidligere statssekretær for Krf og satt fire år i familie- og kulturkomiteen på Stortinget, med ansvar for barnevernet.

Håbrekke er påpasselig med å rose alle de tusener av barnevernsansatte som hver dag går på jobb for å gjøre det beste for barna. Men han påker det han mener er en alvorlig brist i systemet.

– Det er ingen mekanismer i systemet som styrer saksbehandlerne til spørsmålet: Skal vi heller bruke kronene i hjemmet? Pengene kommer først når barnet er flytta i fosterhjem eller institusjon, sier han.

 

Han tror traumene ved omsorgsovertakelse er undervurdert.

– Man splitter familier, til og med søskenflokker. Det er dessverre ikke sånn at barna bare blir plassert i et fosterhjem og blir der til de er myndige. Svært mange blir flytta til og fra ulike fosterhjem og institusjoner i åresvis. Ofte blir det en serie av omsorgssvikt. Det eneste barna lærer seg er at de ikke kan stole på noen.

Håbrekke mener også det er viktig å lufte spørsmålet om hvor dysfunksjonelt et hjem kan være, og likevel fungere bedre for barna enn alternativet.

Forskning har flere ganger slått fast at barns problemer eskalerer veldig på institusjon, ifølge Bufetat Region Sør i 2010. Tre av fire institusjonsbarn er alvorlig psykisk syke. Dansk forskning har også slått fast at ungdommer som har vært plassert på barnevernsinstitusjon begår mer kriminalitet. Dessuten er det stor mangel på fosterhjem i Norge.

I fjor brukte kommunene rundt 1,3 milliarder på hjemmetiltak, under en tredjedel av summen som ble brukt på institusjoner og fosterhjem. Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland sier at regjeringen også ønsker at man i større grad skal hjelpe i familien.

– 60 prosent av barn og unge som mottok hjelp fra barnevernet i fjor, fikk hjelp hjemme. Men nå gjør vi store endringer i finansieringsordningene i barnevernet gjennom barnevernsreformen som kommer neste år, sier Helleland.

En ond sirkel

Alines historie er selvsagt ikke representativ for alle i barnevernet, hvor mange sårbare barn hvert år får viktig hjelp og fosterhjem de trives i. Men én ting som er typisk ved hennes historie, er hvor hun til slutt havna.

For som 13-åring ble Aline sendt dit svært mange av barnevernsbarna som sliter mest og lager mest trøbbel blir sendt: Sørlandet. Flere hundre kilometer unna mor og søsken. Det var hennes åttende omplassering.

– Det var veldig vanskelig. Jeg kjente ingen her og forsto ingenting av dialekten. Det var særlig tungvint når jeg ville hjem eller skulle rømme til Oslo, forteller Aline og ler.

På Sørlandet ble hun snart kjent med andre tvangsplasserte tenåringer, de som i 2010 ble omtalt som «Barnevernsbanden» og sto bak over 1000 anmeldte lovbrudd på noen måneder. Selv ble Aline tatt for medvirkning til bussran, da hun filmet en bekjent som trua til seg penger fra en bussjåfør.

– Jeg trodde ikke han gutten skulle tørre det! Han var ikke en av de jeg vanligvis hang med, han var liten og litt tykk. Så jeg filma, og ropte «oh my god!» da han løpe keitete ut av bussen med pengeveska i hånda. Bare et par timer senere ble jeg tatt i en leilighet, så med den filminga ødela jeg mye for meg selv.

 

Politiet beslagla telefonen hennes med videoen. Kort tid seinere var klippet toppsak på både NRK, TV2 og i Fædrelandsvennen.

– Ran og vold skulle selvsagt ikke skjedd. Men jeg tror i ettertid at det var en måte for oss å bli sett og hørt på. Vi hadde bare hverandre å støtte oss på, og vi kom inn i en ond sirkel, sier Aline om «Barnevernsbanden».

– Jeg vil si unnskyld til de tilfeldige ofrene som har lidd og sitter igjen med frykt etter våre handlinger.

I dag er 33 prosent av de mest atferdsbelastede barnevernsbarna, de på enetiltak, plassert på Sørlandet. Agder har seks prosent av befolkninga. Barneminister Helleland har ingen god forklaring på hvorfor en tredjedel av barnevernsbarna med størst rus- og atferdsproblemer blir samlet på Sørlandet:

– Ikke alle institusjoner kan gi et godt tilbud til de med de største utfordringene. Men vi har private aktører på Sørlandet som har mye erfaring med denne målgruppa, og det kan være noe av grunnen til at også noen barn fra andre regioner får tilbud i Agder.

De siste fire åra har barn blitt dømt for til sammen fem drap i Norge. Fire av drapene skjedde på Sørlandet, mens ett skjedde på en barnevernsinstitusjon i Asker. Det siste, på Sørlandssenteret, ble begått av ei jente på enetiltak i Agder.

Privatselskapet hun var plassert under fikk krass kritikk i tilsynsrapporten i etterkant: De ansatte var ukvalifiserte, bemanninga var ikke tilstrekkelig, jenta ble nektet helsehjelp, og loven ble brutt når det kom til tvang. «(…) det manglet kvalifiserte miljøterapeuter på nesten halvparten av dagene (…)», het det i rapporten.

Plata og rus

Aline rømte hyppig fra institusjonene, selv når hun hadde to vakter som bare passa på henne. Hun hadde vanskelig for å bygge relasjoner til de ansatte, som gjerne var opptil 30 personer som kom og gikk. En gang firet hun seg med sammenbundet sengetøy ut av et vindu i tredje etasje, med steinheller under. Hun kunne gå i timevis for å slippe unna, gjerne på togskinner, hvor hun var sikker på at de ansatte ikke ville lete etter henne.

En gang hun ble tatt på rømmen, tok hun kvelertak på den ansatte som kjørte henne tilbake mot enetiltaket.

– Jeg hadde jobba så hardt for å komme meg unna. Det bare klikka for meg. Du får kanskje den følelsen til slutt: Det er enten dem eller meg – for de kontrollerer alle aspekt av ditt liv.

 

 

Hun har også trua en ansatt med kniv.

– De ansatte får opplæring i å legge ned ungene, sette seg på deg, vrenge armen bak ryggen – uansett om det gjør vondt. Jeg kunne akseptere å få ris av moren min, men jeg tålte ikke at fremmede voksne skulle ta meg fysisk.

Aline var en soloreiser. Mens resten av «Barnevernsbanden» samkjørte rømninger fra institusjonene, stjal biler og freste mot hovedstaden, fikk Aline gjerne låne penger av de samme kompisene og tok bussen. Turen gikk alltid til Oslo.

Det virker som Oslo var en magnet på dere barnevernsbarna, hvorfor det?

– På den tida var Plata utenfor Oslo S, så du kom rett ut i miljøet. Det er dit alle drar, som ikke har en plass å gå til. Når du er på et dårlig sted i livet, er dessverre rusen den eneste som alltid stiller opp.

Hun har prøvd «alt fra A til Å», forteller hun. Det var lett å få tak i dop.

 

Hvor bodde du, da?

– Det er mange som stiller opp når du er på gata. Jeg var jo jente og ganske søt, så det var mange som stilte opp for å hjelpe meg.

Måtte du selge kroppen din?

– Nei, så langt gikk det ikke. Jeg er såpass tøff og med respekt for meg selv, så jeg følte at jeg ikke måtte det.

I dag, åtte år seinere, utdanner Aline seg til å jobbe i barnevernet. Hun har også blitt deltaker på et prosjekt under Kristiansand kommune, for å forebygge ungdomskriminalitet. På Litteraturhuset i Oslo den 24. november skal hun sammen med sin mor og siste fostermor dele noe av sin lange, korte livshistorie. Hovedbudskapet til barnevernet er at de må lytte til barna – uten fordommer.

Hva tenker du barnevernet gjorde riktig med deg?

– Hm, ikke stort. Men de har i alle fall gjort meg til den jeg er i dag. En sterkere person.

Tror du det hadde vært bedre om barnevernet hjalp deg i hjemmet?

– Ja. Jeg tviler sterkt på at jeg hadde begynt med stoff, siden ingen i familien min noen gang har gjort det. Det var på institusjoner jeg ble introdusert for stoff og tung kriminalitet.