Fu Manchu: Signs of Infinite Power
[Century Media/EMI]
Til forsvar for rutinen.
«Rutine» er et konsept som får ufortjent mye dritt generelt. Når man er tenåring er det synonymt med skolegang, som igjen er synonymt med å bli tvunget til å sitte stille mens oppgitte, gamle mennesker ramser opp fakta hvert eneste kjemikalie i ditt ringe vesen forsikrer deg om at er totalt meningsløse. I litt voksnere alder blir det synonymt med eksistensielle kriser og følelsesmessig stagnasjon, den tomme endestasjonen ved slutten av den antatt ideelle tilværelsen når man drikker på hverdager og er nybegynner i alt man gjør.
Det er derimot også en annen side ved rutine, nemlig tilfredstillelsen, betryggelsen og roen en kan få av å bevitne noen som virkelig vet hva dem driver med, det være seg snekring, rivningsarbeide eller origami. Eventuellt stonermetall.
Fu Manchu har spilt sammen i tjue år nå, og de høres ut som om de har brutt all den musikalske marken de har tenkt til å bryte. «Signs of Infinite Power», bandets ellevte album, er en rutinert skive på godt og vondt, men i motsetning til de fleste rutinerte skiver på godt og vondt så veier det gode tyngst.
Vel mangler den noe av den nerven og desperasjonen etter å imponere man ofte hører i uetablerte band, den uutalte vibben av «Fyfaen gutta, nå spiller vi et ordentlig album ass! Nå skal vi litikke viserem alle sammen!» som jeg mistenker er mye av grunnen til at andreskiver er så vanskelige, men på den annen side snakker vi her om et band som med et skuldertrekk leverer riff av en kvalitet mindre erfarne band ville spontanjublet i studio over å høre fra egen gitarist. Bare hør på «Eyes x 10»: tre kongeriff på under to og et halvt minutt, brukt som byggeklosser istedenfor bærebjelker, uten noe jåleri eller miksemessig understreking, av den enkle grunn at Fu Manchu vet at riffene deres er en fornybar ressurs.
Greit, så fortsetter Scott Hill sin litt unødvendige, nye tendens til å synge mer om store (og ditto diffuse) temaer enn om skateboard og festing, men elsker du Fu Manchu for det dem er er «Signs of Infinite Power» mer å ta i og mer å bli glad i.
