Jeg er i utgangspunktet skeptisk til artister som velger å plassere seg utenfor samtiden og heller drømmer seg tilbake til en spesifikk epoke, gjerne ned til skarptrommelyd, vokalfiltre, coverkunst og daterte lyriske problemstillinger. Selv en ruvende soulskikkelse som Raphael Saadiq, som tidligere har maktet nettopp å koble der og da med her og nå på mesterlig vis, fremstod som en museumsvakt på sitt album av året, Stone Rollin‘.
For to år siden vakte Mayer Hawthorne berettiget oppsikt med debutplaten A Strange Arrangement. Albumet ble gitt ut på den kresne labelen Stones Throw, etter at et knippe sirkulerende demoer hadde forledet selskapets sjef Peanut Butter Wolf til å tro at det var snakk om uuttgitt gull fra det soulbugnende søttitallet. I realiteten sto det noenogtjue år gamle, kritthvite Michigan-talentet Andrew Cohen bak sangene, som var spilt inn for moro skyld, til venner og bekjente, under aliaset Mayer Hawthorne.
Ikke bare var melodiene på debutalbumet gjennomgående sterke. De låt i tillegg akkurat like uanstrengt som ovennevnte bakgrunnshistorie skulle tilsi. I runde to har mye av både overraskelsesmomentet og appellen forvitret, og det som skriker høyest på How Do You Do er fraværet av personlighet.
De aller fleste sporene her kan spores direkte tilbake til fordums soulstorheter. Åpningssporet «Get To Know You» vender en slesk Isaac Hayes-intro over i en Delfonics-sviske, komplett med sitar og drømske strykere. Påfølgende «A Long Time» er et bleikt avtrykk av signaturavtrykket til Curtis Mayfield, mens The Temptations’ fløyelsrøst Eddie Kendricks har grunn til å vri seg i graven over «Stick Around». Og «You Called Me» har blitt gjort mer overbevisende av et femsifret antall forlengst glemte northern soul-helter. At stemmen på toppen av det hele sender tankene mot en underutviklet Smokey Robinson, er dermed et større problem enn det ville vært om en vilje til egenart var å finne annetsteds.
I rettferdighetens navn: Av verdens stadig flere anakronprinser og -prinsesser er ikke Hawthorne blant de aller verste. Han skinner live, som brorparten av de som bevitnet opptredenen på årets Øyefestival vil skrive under på. Det er enkelt å høre at han liker det han holder på med, og gleden smitter på låter som vimsete «Dreaming» og inderlige «You’re Not Ready». Og det er morsomt å høre Snoop i rollen som stein crooner-onkel «Can’t Stop», til tross for låtens forglemmelige natur.
«A Long Time»:
Men dette er i bunn og grunn håndverk; den musikalske ekvivalenten til en heklet duk, en godt utført rørleggerjobb eller – kanskje riktigere – et puslespill der alle bitene litt for nennsomt er plassert der de hører hjemme. Det låter så riktig, det her, men spørsmålet er likevel ikke til å komme utenom: Hva er poenget?
Marius Asp
