Det har vært litt av et år for den 24 år gamle New Orleans-sangeren Christopher Breaux, bedre kjent som Frank Ocean på en blogg nær deg. Etter at den sensasjonelle miksteipen Nostalgia, Ultra ble sluppet i fjor vår, har det viltre (og tidvis briljante) Odd Future-kollektivets følsomme alibi samarbeidet tett med urbane storheter som Beyoncé, Kanye West, Nas og Jay-Z.
Les anmeldelse: Nostalgia, Ultra (6/6)
Forventningene til Channel Orange, Oceans første «ordentlige» album, har gradvis vokst seg monumentale. Og all viraken rundt den unge mannen gjorde et nytt byks i forrige uke, da han publiserte en tekst om sin første kjærlighet – en mann, viser det seg – på bloggen sin.
Det er et sterkt, velskrevet og ikke minst allmenngyldig vitnesbyrd, like relevant for heteroseksuelle Geir (42) fra Lofoten som klodens seksuelt famlende tenåringer. En tåre for den stakkars skaphomsen Luther Vandross er verdt å koste på seg idet den velfortjente applausen runger utover internettet.
Brevet er på sett og vis høyst representativt for artisten Frank Ocean, som viser befriende liten vilje til å vike unna ubehag, skam og intimitet, men snarere makter å gjøre disse størrelsene håndgripelige og universelle.
Channel Orange er, som Nostalgia, Ultra, full av slike øyeblikk, ikke minst de to lyriske høydepunktene «Thinkin’ Bout You» og «Bad Religion» – begge vonde og vakre utforskninger av det blinde savnet som følger den ubesvarte, umulige kjærligheten. Sterk er også «Forrest Gump», der i utgangspunktet tilforlatelige linjer som «I know you wouldn’t hurt a beetle/ But you’re so buff, and so strong/ I’m nervous, Forrest» får gåsehuden til å gå amok over en kvapsete anmelderkropp.
Musikalsk er er det en mer oppbiffet utgave av Ocean som kommer oss i møte på dette albumet. Linjene til helter som Stevie Wonder, Marvin Gaye og Donny Hathaway strekkes tydeligere enn noensinne på enkelte kutt («Sweet Life», «Pink Matter»), men det er synthesizeren som er midtpunktet i dette lydbildet, enten den svever innsmigrende over skeletale rytmer («Thinkin’ Bout You»), desorienterer («Pilot Jones») eller griser til funken ytterligere (den episke timinutteren «Pyramids»).
Minst berører Ocean meg når han skildrer frakobla, rotløs ungdom som råtner bort under den kaliforniske sola. Det er jo dette stoffet Den Store Amerikanske Romanen er lagd av, men på et spor som «Super Rich Kids» (med et gledelig innhopp fra problembarn-rapperen Earl Sweatshirt) tenderer han mot en moraliserende selvrettferdighet hans største øyeblikk («Novacane» og «Swim Good», for eksempel) er blottet for. Sjokket over hva Ocean er kapabel til har naturlig nok dempet seg en smule i løpet av året, men Nostalgia, Ultra fløt også hakket bedre.
Selv den mest innbitte r&b-forkjemper – undertegnede inkludert – må vel ha følt på sjangerens prekære behov for utvikling det siste tiåret eller så. Idiosynkrasier som The-Dream og The Weeknd har på hvert sitt vis dyttet feltet videre, men aller fremst i troppen befinner altså Frank Ocean seg; menneskelig, sårbar, til å tro på. D’Angelo skal måtte knaske i seg hver bidige vitaminpille om hans varslede tilbakekomst skal toppe dette.
Marius Asp
