Det er ikke mange her til lands som har oppdaget chicagoartisten Ezra Furman og hans, gjennom tre album, sylvasse diskografi. Posisjonert et sted mellom David Bowie, Bradford Cox og Eddie Cochran har han skapt et univers der sjelen blør fra et åpent sår samtidig som danseføttene sakser avgårde. Doo-wop, New Jersey-rock og barbershop-kvartett møtes i et heftig tempo, og juliferske Perpetual Motion People er også hans beste.
Heldigvis er det også derfra de spiller flest låter, og til tross for at han åpner med strofen «I Wanna Destroy Myself», er det med en energi og intensitet som tar kontroll over et opphetet Slottsfjell fra starten av, til tross for at det er et absolutt mindretall som har hørt ham før. Det er kanskje derfor han også tør å påstå «we’re the best band of the festival»: Selv om omtrent alle tekstene omhandler usikkerhet, mangel på selvtillit og introversjon er det alt annet han står for fra scenen.
Som en av få unge artister evner han å skrive låter som fester seg kjapt, og som – muligens på grunn av femtitallstilnærmingen – nesten samtlige høres kjente ut, selv om de ikke nødvendigvis er det. Dette er noe av nøkkelen til at settet føles som en eneste lang fuzzfest, behørig komplementert av en saksofonist som ikke hadde føltes unaturlig hos Åge Aleksandersen & Sambandet. De klarer å være samspilte uten å brife, outrerte uten å miste tråden. Det eneste som ødelegger noe er svært lav scenelyd, som gjør at noen av keyboard- og saksofonelementene blåser bort.
Låter som «Wobbly», «My Zero», «Tell Em All Go To Hell» – og ikke minst Perpetual Motion People-sukkertøyene «Restless Year» og settbeste «Lousy Connection» gjør at man skal være temmelig surmaget og lukket for ikke å finne en nesten barnlig glede over spilleglede, melodistyrke og scenepersonligheten til Ezra Furman.
Jørgen Hegstad
