– Spis en snickers!
Ansiktet til Tonje lyser opp av venninnens kommentar. Sukker og karbohydrater har vært nei-mat i over fem måneder.
Snart skal hun ut på scenen for å vise frem resultatet av et halvt år på streng diett og hardt treningsregime.
Hun gomler i seg den søte karamellen mens hun betrakter de andre deltakerne.
– Man kan bli opptil fire centimeter bredere rundt rumpa ved å pumpe og spise karbohydrater før man går ut på scenen, påstår Tonje.
En eim av søtlig svettelukt og spraytan henger over lokalet. Garderoben på Chateu Neuf er fylt med muskuløse, glaserte kropper. De trekker i treningsstrikker, gjør dype knebøy og poserer for hverandre.
Tonje har drømt om denne dagen i fem år.
GRAND PRIX FOR KROPPSBYGGERE
Det er det årlige arrangementet «Oslo Grand Prix» som har samlet konkurrenter i kroppsbygging, en varm aprildag i 2019.
Tonje er deltaker for første gang. Hun ble nysgjerrig på miljøet da en bekjent la ut et bilde fra en fitnesskonkurranse.
– Jeg ble så overrasket over hvor mye hun hadde endret seg. Plutselig stod hun der med enorme muskler og skikkelig «tan».
Bildet ga Tonje et nytt mål.
– Det var åpenbart at hun hadde jobbet utrolig hardt, og det står det respekt av. Jeg fikk skikkelig lyst til å teste min egen styrke og satte meg et mål om å en dag komme meg på scenen, uansett klasse.
I 2017 begynte hun å trene på Kaliber Gym, på Heimdal. Et av de mest berømte fitness-sentrene i Norge. Og høsten året etter ble hun plukket ut til å delta på «Oslo Grand Prix» på vegne av treningssenteret.
De neste fem månedene la hun seg i hardtrening for å komme seg på scenen.
MATPREPP I HØYE HÆLER
9. april 2019, Tiller
Fire dager til «Oslo Grand Prix»
Tonje tripper elegant rundt på kjøkkenet i høye hæler og treningsklær. Hun blir nesten to meter når hun tar på seg de gjennomsiktige pumpsene.
– Jeg har aldri vært god på høye hæler, og må trene på det en halvtime hver dag.
Det er kun fire dager igjen til trønderen skal stå på scenen i Oslo.
Hun kutter grønnsaker, steker kyllingfilet og plasserer alt hver for seg på en matvekt. Et salatblad flyttes over til en ny plastbeholder før hun veier alt om igjen.
Og om igjen. Og om igjen. Helt til tallene på vekten stemmer.
I nesten et halvt år har hver minste matbit Tonje har puttet i munnen blitt nøye kalkulert – antall kalorier, karbohydrater og fettinnhold.
Listen med nei-mat har vært lang og kaloriinntaket begrenset. Det har krevd enorme mengder med selvdisiplin.
Det er treneren hennes som har gitt henne den strenge kostholdsplanen. Han har ti års erfaring med å veilede fitness-utøvere.
– Det har vært viktig å bli veiledet av noen som kan det. Jeg blir helt blind på min egen kropp.
Kroppen må være sterk og muskuløs, men også feminin og slank. Tonje innrømmer at det har vært ekstremt til tider.
Nå går det mot slutten av den mest intense delen av oppkjøringsfasen.
UTMATTENDE DRØM
Tonje bor hjemme hos foreldrene på Tiller, jobber på sykehjem og har tatt et friår for å kunne spare penger de fem månedene opp mot konkurransen.
Kommoden på pikerommet er fylt med proteinbarer, proteinpannekaker, proteinpulver og kalorifattig saft. Under senga ligger fire fulle poser med godteri, godt skjult.
Hun kan ikke røre noe av det før hun er ferdig med å konkurrere. Noen dager er det vanskelig å holde humøret oppe.
– Jeg trener styrke fem dager i uken, øver tretti minutter på posering og har i en periode på tre måneder kjørt cardio daglig. Seks uker av dette har jeg kjørt to timer cardio hver dag. Alt på kaloriunderskudd.
Om nettene sover hun dårlig, og må stå opp flere ganger for å tisse. Kroppen klarer ikke holde på vannet. Nå er hun lei alt sammen, men nekter likevel å gi opp.
Det tette miljøet blant utøverne holder henne oppe. Selv når moren hennes sier at «det blør i mammahjertet» av å se datteren krympe.
ENSOM KONTROLL
Tonje har ofret det sosiale livet med vennene utenfor treningsmiljøet. Hun unngår lunsjavtaler, filmkvelder og fester med venner.
Det blir for mange fristelser.
– Jeg har satt livet mitt på vent i fem måneder for å gjennomføre dette, og har forklart til venner og familie rundt meg at jeg ikke kom til å være meg selv. Det er vanskelig å holde meg unna god mat og sosiale treff med venner.
Når vennene hennes er på byen tilbyr Tonje seg ofte å kjøre dem hjem. Men som regel drar hun en tur på gymmen for å lette på trykket. Der kan hun også prate med de andre utøverne.
– Jeg føler jeg har ofret alt, men vi er mange som går gjennom det samme. De andre på gymmen har vært utrolig viktige.
DEN STORE DAGEN
13. april 2019, Oslo – kl.08.40
Fem timer til «Oslo Grand Prix»
Bakrommet på Chateau Neuf steker i sollyset. Gulv og vegger er dekket med plast og papir-duker, for å hindre at selvbruningskrem skal smitte av.
Tonje kjenner det kiler i magen. Spraytan, hår, sminke og posering fyller tankene. Alt må være perfekt.
Rakryggede deltakere tripper selvsikkert gjennom passasjen mot scenen. En av utøverne på laget rekker Tonje et par kakestykker som hun har rappet fra hotellfrokosten.
– Jeg måtte jo ha noe å glede meg til, ler venninnen.
De blir sittende og prate om mat. Om hva og hvor mye de skal spise etter showet. Tonje har tatt med seg en pose med godteri. Hun er så sulten at det gjør vondt i magen, men det er fortsatt lenge igjen til hun skal på scenen.
Halvannen time senere stiller Tonje seg bakerst i en rekke med avkledde jenter. Alle med luftige, rosa badehetter. De står i kø for å legge siste lag med spraytan før de skal på scenen.
Upersonlig hiphop pumpes ut av høyttalerne i det hun blir vinket inn i en bås av en ung mann. Han ber henne løfte armer og ben samtidig som han jevner ut brunfargen med en svamp.
– Jeg ser på kroppen min som et produkt. Dette er ikke den kroppen jeg skal ha så jeg er ikke redd for å stå naken foran fremmede. Sånn var det ikke for et halvt år siden, flirer hun.
For akkurat nå kjennes kroppen mer ut som et stykke arbeid enn noe annet.
NERVER I GALLOPP
13. april 2019, Oslo – Kl.13.40
«Oslo Grand Prix»
Tonje står klar bak sceneteppet. Bruset fra publikum får kroppen til å skjelve. Hun er kun millimeter unna målstreken.
Et øyeblikk kjennes det som om beina skal svikte under henne når hun tenker på all jobben hun har lagt ned.
Det er nå det gjelder.
Hun skyver den tunge filten bestemt vekk og en bølge av selvsikkerhet treffer kroppen.
De små, blå steinene på bikinien glitrer i det hun beveger seg taktfast til musikken. Armene, rumpa og lårene strammes i en godt innøvd rutine.
Alt med et enormt smil om leppene.
Jentene går et par runder på scenen før de stiller de seg på en rekke. Fortsatt med fleksede muskler og brede glis.
Tonje kjenner tårene presse på. Ikke fordi hun er trist – men fordi hun er så ufattelig stolt.
Én etter én kåres de seks beste deltakerne i stigende rekkefølge.
«Fjerdeplass. Tonje Røstvik Strømmen.»
Lagkameratene spretter opp fra klappsetene i salen. De jubler og roper mot scenen. Hun kjenner at kroppen fylles av en uvirkelig gledesrus idet hun tar imot pokalen.
– Det er så deilig å være glad! jubler hun på vei inn til garderoben.
I en rask, nesten dyrisk bevegelse kaster hun seg over restene av en snickerskake. Endelig kan hun spise noe annet enn diettmat – og det med god samvittighet.
Hun plukker opp godteposen og tar en stor bit av en donut med smeltet sjokolade-topping.
KORT KARRIERE
Tonje hadde ingen forventninger til egen plassering. Oslo Grand Prix er en prestisje-konkurranse i fitness-miljøet, og som fersk deltaker kunne alt skje. Hun er mer enn fornøyd med fjerdeplass.
– Det er ekstra stort fordi det er første gangen jeg er med.
Utenfor venter varme klemmer og gratulasjoner fra familien. Følelsene kjemper mot hverandre i kroppen, og Tonje kjenner seg plutselig utmattet.
– Jeg har tenkt på dette øyeblikket i fem år. Det er noe veldig unikt. Jeg tror ikke noen klarer å sette seg inn i hva det innebærer før de har opplevd det selv.
Samtidig kjenner Tonje at det skal bli godt å komme tilbake til en normal rutine.
TILBAKE TIL HVERDAGEN
22. januar 2020, Tiller
Ni måneder senere sitter Tonje hjemme i kjellerstua på Tiller. Hun får fortsatt sommerfugler i magen av å tenke tilbake på konkurransen.
– Det var en syk opplevelse, og en mestringsfølelse jeg unner alle å kjenne på.
På stuebordet står et par skåler pent dandert med sjokolade og chips. Tonje har samlet vennegjengen for å se på håndballkamp. Noe hun sjeldent gjorde i perioden før konkurransen.
– Du lever i en boble. Det er på et vis en egoistisk sport hvor du kun tenker på deg selv. Når du senere har sosial kontakt, spiser god mat og gjør det du vil igjen, så er det vanskelig å forestille seg at man noen gang skal inn i bobla igjen.
Venninnene nikker gjenkjennelig. De så lite til Tonje i perioden før Oslo Grand Prix.
– Det var nesten skummelt å se hvor tynn hun hadde blitt i ansiktet de siste ukene. Vi visste jo at hun kom til å klare å gjennomføre konkurransen, men var usikre på hvordan hun skulle takle perioden etterpå, forteller venninnen Line Johansen Fjær.
I dag er Tonje godt i gang med økonomistudier, og kan endelig henge med venner, dra på fest og nyte hverdagen slik hun ønsker.
Og selv om hun er stolt over det hun har fått til, så ser hun ikke for seg at hun skal gjøre det igjen, med det første.
– Akkurat nå er jeg litt mett.
Det har vært befriende å bli ferdig, men perioden etter konkurransen var tøff, innrømmer Tonje.
VANSKELIG OVERGANG
I ukene etter konkurransen gikk Tonje raskt tilbake til normalvekt. Selv om det på et vis kjentes godt så var det også en mental utfordring.
– Jeg gikk mye fortere opp i vekt enn det jeg trodde jeg skulle. Det var dritartig å være med venner igjen, men da jeg skulle til syden med vennene mine, så følte jeg meg ikke vel.
I starten av juni, kun to måneder etter konkurransen, var det tydelig at Tonje mistrivdes i sin egen kropp. Hun gruet seg til å gå i bikini.
– Det «fakker» jo litt med hodet. Jeg tenkte en periode at jeg skulle holde på konkurranseformen, men det går ikke. Det er ikke sunt.
Samtidig var hun forberedt på at tiden etter konkurransen kunne være en stor mental utfordring.
– Sporten handler mye om kropp. Derfor bør man tenke nøye på hvorfor man egentlig ønsker å gjøre det før man prøver. Du blir naturlig nok veldig kroppsfokusert.
På gymmen var det vanlig at man sammenliknet seg med andre, og selv om Tonje forsøkte å unngå det så ble kroppsfokuset hengende ved.
Det hjalp til slutt å være fullstendig åpen med venninnene om hvordan hun følte seg etter konkurransen, og bytte gym til en som ikke var base for fitness-utøvere.
– Jeg klarte meg overraskende bra sånt sett. Jeg har ikke så mye fæle tanker og følte jeg hadde hodet greit på plass. Det hender seg, men det hadde jeg før og underveis også.
Med tiden ble overgangen lettere.
– Jeg ønsker ikke den samme kroppen i dag som da jeg konkurrerte. For jeg husker hva som gikk med for å få den kroppen, og det er ikke verdt å holde på sånn døgnet rundt. Det er skadelig, sier Tonje.
VAR DET VERDT DET?
– Ja.
Tonje svarer uten å nøle. Tross den tunge perioden etter konkurransen, var mestringsfølelsen uvirkelig.
– Det hadde plaget meg hver eneste dag hvis jeg ikke hadde gjennomført. Det er en sykt god følelse å klare å oppnå en drøm du har hatt liggende i bakhodet i så lang tid.
For Tonje var opplevelsen først og fremst en test av mental og fysisk styrke. Kroppen representerte det harde arbeidet og disiplinen som lå bak.
– Det handler om å se hva du kan klare hvis du virkelig går inn for det. Den mentale styrken er det viktigste jeg tar med meg.
