The Ting Tings, Hovedscenen
Ryddig og habilt, men kjapt glemt.
Da The Ting Tings nådde sitt premature klimaks på Tromøya i fjor, hadde magi utspilt seg foran Hoves teltscene. Den virket dessverre ikke til den engelske duoens fordel: The Wombats’ frenetiske konsert etterlot plankegulvet skjørt, og bandet måtte avbryte sin konsert fire låter ut i settet. Årets retur skulle være en revansj, og dølle band før (White Lies) og etter (Franz Ferdinand) burde være selve sistespikeren i dette byggverket.
Slik blir det imidlertid aldri på Hovedscenen, og mye av det kan nok tilskrives – nettopp – scenen: The Ting Tings er et band som buldrer av tilstedeværelse og kraft, men solnedgangen tar kvelertak på x-faktoren som preger dem på plate. På sitt beste føles gruppens mer organiske tilnærming til eget materiale både naturlig og umistelig, på sitt verste minner det hele om en jamsession mellom Datarock og The Jack Herren Band: Gjøglete og ufokusert, om det skulle være noen tvil.
”That’s Not My Name” holder fortsatt i massevis. ”Great DJ” er muligens enda bedre, mens ”Shut Up And Let Me Go” føles flere hakk mindre hvass enn den gjorde i fjor på denne tida. Begivenheten strekker seg videre, uten verken de store toppene eller dalene. Og selv om det er vanskelig å mislike årets opptreden, er det like nærliggende å surmule over hva som kunne skjedd i mørket, blant sagflisen, under fjorårets teltduk.
Marius Asp
