Gang Gang Dance, Sjøsiden
Vil du tømme Sjøsiden for folk, sier du? Enkelt: La et knippe selvforelskede New York-hipstere få boltre seg på scenen i en snau time.
New York-kvintetten Gang Gang Dance viste seg som et habilt albumband med fjorårets Saint Dymphna, en stort anlagt plate som på sett og vis varslet skredet av gode plater i krysningspunktet mellom psykedelia, elektronika og syrete verdenslyd 2009 har skjenket oss.
Den låter fremmedartet og skrudd (i flere betydninger av ordet), men strekker samtidig en vennlig labb ut til åpenhjertige indiehoder som aksepterer at musikalsk gevinst ofte vil koste tid og krefter. I konsertsammenheng er det likevel vanskelig å føle noe annet enn en snikende oppgitthet over hvor mange gode ideer og melodiske tilløp GGD er villig til å skusle vekk for å fremstå som kompromissløse og interessante.
Bandets sterkeste kort er trommis Jesse Lee, en disiplinert og intelligent Boredoms-disippel som gjennomgående pumper vitalitet inn i selv de mest kantete og ugjestmilde strøkene av disse sangene. Det hjelper imidlertid lite når vokalist Liz Bougatsos fremstår som en sju år gammel jente som har blitt kastet opp på scenen og brått oppdaget hvor morsomt det er å daske løs på bongotrommer og ule i mikrofonen, gjerne samtidig.
Selv en praktlåt som «House Jam» krakelerer under damens retningsløse uling, og når endeløse, tjalla loops etterhvert stiller seg i sentrum av av lydbildet, er kvelertaket et faktum. Den jevne publikumsstrømmen mot Engascenen må til en viss grad tilskrives Lily Allen tilstedeværelse, men Gang Gang Dance gjorde skuffende lite for å tette igjen flukthullene.
Marius Asp
