Hva skjer med kunsten – og oss selv – når vi frigjør oss fra ytre begrensninger, som f.eks. kjønn, kultur og politisk system har pålagt oss? Dét er utgangspunktet for Sandra Kolstads (29) nye album. Gjennom sine to foregående har hun boltret seg i mulighetene overgangen fra hennes i utgangspunktet pianobaserte uttrykk til det elektroniske gir, og på tredje forsøk perfeksjonerer hun resultatet.
Beslutningen Kolstad for rundt fem år siden tok om flytte til Berlin var åpenbart god. Gjennom årene i det europeiske episenteret for elektronisk musikk har Sandra Kolstad modnet gradvis inn i uttrykket. Bruk av synther, knitring og digitale krumpring har blitt en så naturlig del av uttrykket hennes at det nå er knyttet sterkt opp mot hennes musikalske identitet. Allikevel vil det ikke yte Zero Gravity Of Mind rettferdighet å avskrives som «elektropop». Albumet er mye mer enn formatet det er produsert inn i, og kjennetegnes vel så mye av kraftfullt piano, gripende melodier og den dels søkende, dels triumferende stemningen.
Albumet åpner sterkt med balladen «Ice Age». Låta starter med piano, og trapper gradvis opp de eksperimentelle, elektroniske effektene. Kolstads vokal er lavmælt, men engasjerende. Låta å brenner seg uanstrengt fast i hjernebarken. Den er enkel, men voldsom.
Deretter geleides vi gjennom en seksjon av raskere, poporienterte låter, og inn i siste del av albumet, som er mer utflytende. Til slutt rundes albumet av med en pianobasert låt. Selv om låtene på albumet er svært varierte, er uttrykket helhetlig. Produksjonen, som er gjort av Kolstad i selskap med bergenserne Yngve Sætre og Souldrop, er lekker, men aldri motstandløs.
Se: P3 Spanderer – Sandra Kolstad
Zero Gravity Of Mind er proppet med detaljer som løfter det til nye høyder, som under «Earthquake». Låta er bygd rundt en minimalistisk beat som innledningsvis sender tankene til Gold Panda, krydret med jodling (!) og gjestevokal fra Bjørn Tomren, samt et parti med gitarstøy mot slutten. Kombinasjonen høres kanskje snodig ut, men låta er fantastisk.
Referansene på albumet er mange og varierte. Pianoet i «Yellow Heart», en av albumets beste låter, nikker til David Bowie a la Hunky Dory. Sangteknisk låner Kolstad mye fra Björks mystiske, hviskende fremtoning, og påvirkningen fra Kraftwerk er naturlig nok fremtredende. Både tittelsporet og «Rooms» lener seg mot de tyske pionérenes retro-futuristiske elektronika. Atmosfæriske «Moon» byr på mye av den samme stemning som fjorårets fantastiske Loud City Song av Julia Holter, mens avslutningslåta, følelsesladde «Roots», sender tankene til Tori Amos fra begynnelsen av nittitallet.
Utagerende «Benjamin» er tydelig inspirert av svenske Jenny Wilson – særlig hennes siste album. Den har mye av den kompromissløse holdningen, selv om den industrielle produksjonen blir i overkant påtrengende. Låta vil nok fungere bedre – antagelig svært bra – live.
Utallige nikk i forskjellige retninger til tross; Sandra Kolstads uttrykk har aldri vært mer eget og modent. Tittelen Zero Gravity Of Mind beskriver nettopp en følelse av å være fri fra det som holder oss nede, og overfloden av kreativitet og grenseløs skapertrang er fremtredende gjennom hele utgivelsen. Både tittellåta og «Millions» bobler av overskudd og byr på både gledesutbrudd og dansetrang.
Dermed er det ingen tvil om at Kolstad har lykkes – både i kunstprosjektet som ønsker å vise hvor fruktbart en slik mental vektløshet er, og i å lage et slitesterkt album som vil fortsette å vokse.
Trine Aandahl
