My Morning Jacket er et band med mange ansikter. Kentucky-kvintetten har siden starten i 1998 gradvis dreid fra reverbdruknet, kosmisk americana til en langt mer variert sjangerpallett, der reggae, syntetisk funk og skrudd indie er like naturlige ingredisenser som country, folk og skjeggrock.
Festen på Hovescenen åpner med «Victory Dance» i en tett, tøff og drivende versjon. I konsertsammenheng er My Morning Jacket er til forveksling likt et metalband, både i oppsyn og uttrykk – ikke minst frontmann Jim James, som balanserer et i utgangspunktet bamseaktig ytre med headbanging og utagerende innlevelse. På slutten av låten uler han som en forrykt sjaman og stagger det begynnende regnet en stakket stund.
Ellers plukkes perler fra et stort utvalg av katalogen. Sjarmbomben «Outta My System», en hymne til ung utforskertrang, kunne vel strengt tatt vært det offisielle Hove-anthemet. Storslåtte «Gideon», den kjølige krautekskursjonen «Touch Me I’m Going To Scream, Part II» og det vidunderlige lappeteppet «Circuital» er andre sterke eksempler på hvor langt My Morning Jacket kan tøye sjangerstrikken uten å miste seg selv.
En liten innvending kan og bør dog rettes mot settlisten, som nok kunne lent seg enda tyngre mot den harde, episke folkrocken bandet spisset til perfeksjon på It Still Moves. Avslutningen på onsdagens konsert kan tyde på det – en forrykende tapning av riffmonsteret «One Big Holiday» er lett årets festivalhøydepunkt så langt.
Symptomatisk nok er det knapt en kjeft som har orket å drasse den olatruse-draperte stumpen sin ut av campen og bort til selve festivalområdet. Litt synd for et band som både har reist langt og spiller som om området skulle vært sprekkeferdig; direkte tragisk for et festivalpublikum som kjapt kunne endt opp med et nytt favorittband.
Marius Asp
