Det er ingen spøk å debutere med et dobbeltalbum, selv ikke når en av hovedmennene er Knut Schreiner, og folk som Frode Fivel, Trond Mjøen og Martin Hagfors er dypt involvert. Som Mirror Lakes gir de (minus gjestelåtskriver Hagfors) seg den amerikanske softrocken i vold, med fokus på finesse og detaljer, til den grad at det noen ganger går utover variasjonen.
Det er litt pussig at de har valgt å åpne det hele med «Holdin’ On ‘Till The Last Bone Is Crushed»; Mirror Lakes diskutabelt sprekeste låt, som med sin postrock-estetiske trommestruktur og Frode Fivels Jim James-knekk setter en lekenhetsstandard man ikke henter igjen senere på albumet, og som man som tar seg i å savne. Albumet har en stemning som lener seg mot det sedate, heller saktegående enn oppesen. I seg selv helt i orden, men med såpass mye materie som her, hadde ikke flere eksentriske øyeblikk skadet.
Dersom albumet som munnfull er noe for stor, så står det ikke på enkeltlåtene. Fleetwood Mac-nikkende «Home» er en tidlig favoritt, med den (relativt) tunge «Tears Will Run Out» og «Ferris Wheel» som andre som må fremheves. Det er dessuten en styrke at det ofte er de lengre låtene som er de beste, der de tar seg tid med oppbygning og tillater krumspring og sidesteg. Slik sett er førstesingel «Gold In April» en skuffelse, spesielt med Euroboys-genistreken «Break Away» relativt friskt i minne. «Jaded Man» og «The Green River» føles også som en litt baktung avslutning, variasjoner over temaer de utnytter bedre andre steder på albumet.
Frode Fivel hever seg flere hakk som vokalist i Mirror Lakes i forhold til sine soloplater, og det er hans stemme som bærer albumet – selvfølgelig med et nærmest ufeilbarlig band i ryggen. Mirror Lakes er en håndverksmessig plettfritt debut fra et band med all verdens selvtillit, jeg skulle bare ønske meg flere innslag av eksperimentering og slagkraft hist og her.
Jørgen Hegstad
